Presten hadde våknet av en lyd, eller kanskje var det bare noe han hadde drømt? En liten stund hadde han stirret ut i mørket og lyttet. Men nå var det helt stille. Likevel slo han dynen til side og satte føttene i gulvet. Så gikk han bort til vinduet og kikket ut. Han måtte legge hendene på hver side av ansiktet for å få bedre sikt. Var det ikke noen som tuslet utenfor prestegården, mon tro? Hvem i alle rikets dager hadde noe å gjøre ute på denne tiden av døgnet? Ingen med god samvittighet, slo han fast og myste for å se bedre. Synet hans var ikke slik det en gang hadde vært, og det irriterte ham en smule. Jo, der var denne skikkelsen igjen. En kvinne? Der hadde hun tydeligvis sett ham, og stanset opp. Et lite øyeblikk tenkte han å gjemme seg bak gardinet og ikke vise at han sto slik og glodde. Men så oppdaget han at det var Bera.
«Forlat min synd, er det ikke henne,» hvisket han. «Hva er det nå hun pønsker på?»
Denne jentungen var ikke som andre, så mye var sikkert. Men hva annet kunne man forvente? Hun kom jo fra en fjellgård langt vekk fra både folkeskikk og normal vett og forstand. I tillegg fikk hun visstnok fullstendig frie tøyler hos doktoren. Jo, han fikk bare holde på, den godeste Gabriel, men det kunne hende han kom til å angre en vakker dag. Dette kom til å ende med den største forferdelse, det var han sikker på. Sikker som amen i kirken.
Der vinket hun også, og tok han ikke mye feil, flirte hun. Det var vel likt seg.
Han ble så irritert at han trakk gardinet for med en rasende bevegelse. Så skyndte han seg tilbake til den varme sengen og trakk dynen helt opp til haken. Først nå kjente han hvor kald han var på føttene. Han sov i en lang serk og lange underbukser, men uten noe på føttene. Det burde han kanskje begynne med, tenkte han og snudde seg over på siden.
Nå slet han med å få sove, og det var kun denne jentungens feil. Hva i all vide verden gjorde hun ute nattestid? Kanskje skulle han ta en prat med Gabriel, slik at doktoren fikk vite hva denne pleiedatteren hans bedrev. At han opplyste Gabriel hva som foregikk, var jo en god gjerning. Kanskje kunne hun trolldom også? Hvem visste hva hun hadde lært oppunder fjellet i oppveksten sin? Foreldrene hennes hadde ikke akkurat rent ned dørstokken i kirken hans heller. Riktignok hadde de fått Bera døpt, og selv var de både konfirmert og gift der, men han kunne sikkert telle på én hånd hvor mange gudstjenester de hadde møtt opp til. Han kom i tanker om en gang han hadde tatt dem fatt for dette.
«Presten får bare telgje oss,» hadde de sagt. «Men det e vanskelig å kom ifra, både på grunn av lang vei og andre årsaka. Men vi hold ofte en liten andakt hjæmme og læs flettig i Bibelen.»
Hvilke andre årsaker det var snakk om, fikk han ikke rede på, for de bukket, neide og forsvant før han fikk spurt.
Nå gjespet han langt og kjente søvnen gjøre seg gjeldende. Øyelokkene begynte å gli igjen. Kanskje skulle han fortelle Fie hva han hadde vært vitne til? Nå, det kunne vente til neste dag, for akkurat nå orket han ikke å snu seg i sengen. Hun sov nok tungt, for han hørte ikke søvnpusten hennes engang. Mer rakk han ikke å tenke før han falt i søvn.

Til toppen