Rigmor la armene i kors og skjøv haken frem. Øynene hennes glitret av sensasjonsiver. «Det har skjedd ting her mens du har vært borte. Vi har fått en ny kollega.»
 Ellen smilte. «Så bra at det har kommet en ny lagergutt. Da er jo alt i orden.»
 Rigmor gliste stort. «Det er delte meninger om den saken. Gutt kan han vel ikke akkurat kalles heller, mer mann vil jeg si.»
 Fru Torp gren på nesen. «Nei og nei!» utbrøt hun. «Jeg kan virkelig ikke forstå hva sjefen har tenkt på som har ansatt en slik en.»
 Ellen ble stående som et spørsmålstegn. «Hva mener du? Er det noe galt med ham?»
 Fru Torp la plutselig hånden over den omfangsrike barmen og ristet fortvilet på hodet. Ellen ble nesten redd for at hun hadde fått vondt et sted, men et blikk på Rigmor var nok til å berolige henne. Rigmor himlet med øynene og kniste.
 Fru Torp lot hånden falle med et tungt sukk.
 «Han er utlending!»
 «Utlending?» gjentok Ellen forvirret.
 Det fantes ikke mange utlendinger i Oslo. Hun visste at det arbeidet et par svensker sammen med faren på havna, men ellers var det kun turister som kunne sees i byen, og hun tvilte på at noen av dem hadde søkt til butikken i Jordbæråsen.
 «Ungarsk flyktning,» kom det oppklarende fra Rigmor. «Fra Budapest.»
 Fru Torp tok ordet igjen: «De kommer i hopetall nå om dagen. Ikke skjønner jeg hvordan dette skal ende. Han har et navn som er umulig å uttale for en norsk tunge, og selv kan han ikke et eneste ord norsk.»
 «Han kan nok til å gjøre nytte for seg på lageret,» sa Rigmor. Hun blunket til Ellen. «Dessuten er han innmari barsk.»
 Mer fikk ikke Ellen vite i denne omgang. Husmødrene ventet utålmodig utenfor med handlenettene sine, og det var på tide å åpne butikken. Sammen med kollegaene tok hun plass i kassen, og mens hun slo inn varer og småpratet med kundene, vokste nysgjerrigheten for den nye på lageret.
 Hun kjente naturligvis til at mange hadde flyktet fra Ungarn etter at Sovjet invaderte landet i november i fjor. Hun hadde lest i avisen at Norge hadde besluttet å ta imot tusen flyktninger, men hun hadde ikke trodd at en av dem skulle komme til Jordbæråsen. Det var nesten litt uvirkelig. Og spennende.
 Ellen fikk lyst til å ta en tur til lageret for å se på denne utlendingen, men slik kunne man ikke oppføre seg. Hun fikk vente til han fant det for godt å vise seg. Om ikke annet ville hun vel få et glimt av ham i matpausen.
 Ellen slapp å vente så lenge. Etter at den første gruppen av husmødre hadde foretatt innkjøpene sine, kom sjefen inn i lokalet i følge med en ung mann.
 «Dette er vår nye lagermedarbeider,» sa sjefen høytidelig før han med et kremt ga beskjed til ungareren at det var best han presenterte seg selv.
 «Laszlo Cseszneky.» Han smilte beskjedent og rakte frem hånden.
 «Ellen Berger.»
 Håndtrykket hans var fast. Ansiktet hadde sterke, markerte trekk. Håret var mørkt, kort i nakken og med tilbakestrøken lugg. Brune øyne betraktet henne alvorlig. Ellen fastslo at Rigmor ikke hadde overdrevet.
 «Trives De?» spurte hun dumt.
 «Det gjør han,» svarte sjefen.
 «Bra arbeid,» sa Laszlo Cseszneky.
 Han uttalte de to ordene langsomt og omstendelig, som om han var redd for å snuble i bokstavene. Rigmor reiste seg og kom mot dem. Hun skjøv Ellen til side.
 «God dag, Laszlo!»
 «God dag,» lød det som et ekko fra ungareren.
 «Han lærer fort,» sa Rigmor til sjefen. «Snart kan han sikkert uttale lange setninger.»
 «Jeg vil tro det.»
 Laszlo smilte usikkert.
 «Arbeide.»
 «Slik skal det lyde.» Sjefen slo ham på skulderen. «Nå kan du gå tilbake til lageret og fortsette med arbeidet. Go away,» la han til på gebrokkent engelsk.
 Rigmor sendte lange blikk etter ham, men det var først da sjefen lukket døren til kontoret at tungebåndet løsnet: «Nå, hva synes du? Er han ikke lekker?»
 «Han virker ålreit.»
 «I all verden,» sa Rigmor. «Er det alt du har å si? Fyren er jo en åpenbaring av de sjeldne. Etter at Laszlo kom til oss, har jeg begynt å glede meg til å gå på arbeid.»
 Det var i hvert fall én god ting, tenkte Ellen da hun satte seg og begynte å slå inn varer igjen. Rigmor hadde ofte utbasunert at hun var lei, så ingenting var vel bedre enn at den nyankomne ga henne arbeidslyst.
 Ellen hadde selvsagt også fått med seg at Laszlo Cseszneky hadde utseendet med seg, men man kunne da ikke gå rundt og gispe hver gang han viste seg heller.

Til toppen