Rød måne (Heftet)

Serie: Bare Maja 13

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202538798
Kategori: Romanserier
Omtale Rød måne
Tora sitter ved vinduet den kvelden månen beveger seg inn i Jordens skygge og blir rød og full. Det er som om hun hører moren hviske: I netter med blodmåne blir både dyr og mennesker gale, Tora. Med gru husker hun den vridende skikkelsen hun så i ilden. Hun må til Bjørnstad, hvis det ikke alt er for sent!

Maja var kortpustet av begjær, men også fylt av uro. Hvor mye visste hun egentlig om det intime som skjedde mellom mann og kvinne? Bortsett fra det omtåkede øyeblikket i Carl-Fredriks armer, var det konene på Haugen hun hadde sine kunnskaper fra. Men kunne hun stole på at de vågede beskrivelsene var riktige?

Til toppen

Andre utgaver

Rød måne
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

Tora sperret opp øynene. Hun hadde drømt så klart igjen. Ikke om Torjus, slik hun hadde gjort helt siden han reiste, men om en kvinne.

«Kjerstina?» mumlet hun undrende. Hun hadde likt Majas søstre med det samme, og særlig Kjerstina hadde hun følt et umiddelbart bånd til. Kanskje fordi hun hadde spurt så åpent om Olivia, og til og med antydet at hun så flere av Majas trekk hos Toras datter. Maja hadde først blitt forskrekket, og så unnskyldt seg over avsløringen – forholdet til Olai skulle jo ingen vite om.

Jeg er sikker på at hemmeligheten forblir mellom oss, hadde hun selv svart. Jeg tar det som et bevis på at vi er i familie.

Maja hadde smilende sagt at det stemte jo, siden hun og Olivia hadde samme far. Og så var den siste rest av tilbakeholdenhet brutt.

Nå kjente hun en vag uro prikke i nakken. Hadde hun fått et forvarsel om en ulykke i søvne? «Nei, det var en god drøm,» sa hun bestemt til seg selv. Det hadde hverken vært blod eller mørke skyer, bare blomster og solskinn utenfor et lite hus som antagelig hørte til på Enerhaugen.

«Men det er visst bare å stå opp,» sukket hun og slo teppet til side. Hun kjente på seg at det var for tidlig, men ble hun liggende, kom hun bare til å gruble videre og kanskje ende opp med hodepine.

Med ett husket hun hvilken dag det var. Aron hadde vært bortom i går kveld og fortalt at han hadde bedt med både Maja, distriktslegens datter og hennes kusine på skogstur. Men i morgen skulle Bjørnstad-folket dra til landhandleren i Vormsund. Da pleide Maja be Mikkel svinge bortom Vesle-Bråtan for å spørre om hun trengte noe, og på tilbaketuren ble hun gjerne sittende en stund.

«Jeg får ha en lapp klar til henne,» sa hun høyt, og følte seg straks i bedre humør. Penger hadde hun også, så ingenting trengte å skrives på bok. Hun hadde omsider vennet seg til de månedlige kronene fra Olai. Først hadde hun protestert på det kraftigste, men så hadde hun svelget stoltheten. Olivia var tross alt Olais datter, så hvordan kunne hun nekte ham å gjøre det litt enklere for dem?

Opplivet av tanken på at Maja trolig ville bli sittende litt etter handleturen, gikk hun straks i gang med å sette en brøddeig. Syltetøy hadde hun, og en liten pølsesnabb. Hun kjente en spent flagring i magen. Var hun heldig, kom kanskje Olai innom i kveld. Hun skottet betenkt nedover seg. Kjolelivet var flekket av Viktors gulping. Det luktet nok surt også. Og stakken var skitten til et godt stykke over leggen. Hun fikk skifte utpå dagen, tenkte hun, og ble det tid til overs, ville hun varme vann, så både hun og Olivia kunne få seg en kroppsvask.

«Mor?»

Tora snudde seg samtidig som en stolt iling trakk leppene hennes opp i et smil. Datteren hadde lært flere ord enn andre barn på halvannet år. «Ja, vennen min? Vil du opp alt?»

Olivia strålte over hele ansiktet og løftet armene ivrig i været. «Opp!»

Tora gikk bort og slo armene om den nattevarme kroppen. Så snuste hun henne i halsgropen til hun hikstet av latter: «Vov-vov?»

«Ja, mor var vov-vov. Men nå kler vi på deg. Du må ha en ekstra ullbukse til jeg får det litt varmere. Opp med haken, for her kommer trøyen. Den har vært Torjus sin. Kan du si Torjus?»

Datteren vred møysommelig på munnen, men lydene som kom ut, var det nok bare Tora som forsto.

«Så flink du er, vennen min!» Hun klappet i hendene, og måtte le da Olivia også prøvde å slå de lubne nevene sammen, men bommet.

Til sist var datteren en varm, liten tøyball som jumpet rundt i benken. Tora tørket svetten av pannen etter påkledningen. Viktor sov fortsatt rolig i vuggen, men snart kom også han til å våkne og trenge stell. Han hadde hatt litt feber de siste dagene, men nå virket han heldigvis bedre. Jeg begynner snart å bli for gammel til dette, tenkte hun, med et stikk av vemod. Det eneste fine med at årene gikk, var at hun kunne nyte gledene i Olais armer uten å frykte å bli barntung igjen.

«Vil du hjelpe mor å legge i ovnen?» spurte hun da Olivia trakk henne utålmodig i fletten.

Datteren tok et godt tak om halsen hennes for å bli løftet opp. Hun stirret spent da ovnsdøren ble åpnet og den halvt oppbrente veden falt sammen med et lavt bums. «Åhh!» sa hun storøyd da et gnistregn sto opp i pipen.

Tora grep en stor kubbe og la datterens hånd på den. «Nå tar du tak her, og så holder mor ved siden av. Er du klar? Forsiktig!» De stakk inn veden, og flammene slikket straks grådig rundt den. «Og enda en. Sånn, nå får det holde.»

Et øyeblikk nøt hun synet og varmen fra ilden. Så søkk det i henne. Innbilte hun seg det, eller var det noe som vred og snodde seg der inne, lik et levende vesen?

Skremt tok hun et bedre tak rundt Olivia, men da hun skulle rygge unna, klarte hun det ikke. Et blodrødt gap åpnet seg i ildmørjen, og det siste vedtreet splintret i to og tok form av en brennende menneskeskikkelse.

Tora jamret lavt da et stumt skrik sprengte i hodet. Det var som om blodet frøs til is i årene hennes, for instinktivt visste hun at det uhyggelige synet var et varsel om død.

Langsomt kom hun tilbake til virkeligheten. «Nå lukker vi, og så går vi og baker brød,» sa hun, ustø i stemmen. «Viktor har visst våknet også.»

Hun skulle til å reise seg, men idet hun så på datteren, var det som om verden stanset. Barneøynene var vidåpne av skrekk, og med en lubben finger pekte hun mot noe usynlig inne i flammene.

Til toppen

Bøker i serien