Reddende engel (Heftet)

Serie: Veien hjem 12

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Veien hjem
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202538002
Kategori: Romanserier
Omtale Reddende engel

Kornelia har endelig funnet veien hjem til Tromsø. Nå må hun bestemme seg for om hun skal bli værende eller følge Edgar tilbake. Men gjensynet med Jonas og en alvorlig syk Katrine gjør valget vanskelig for henne.

Kornelia holdt på å begynne å gråte, men hun klarte å holde seg da hun gikk bort og tok Katrines hender i sine.
– Katrine, sa hun med tykk stemme og holdt søsterens blikk. – Endelig! Jeg har tenkt så mye på deg. Endelig er vi sammen igjen. Som i gamle dager. Da vi var barn.

Til toppen

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

I noe som føltes som en liten evighet ble de bare stående og se på hverandre. Begge med like stor og undrende vantro i blikket. Jonas var den første som sa noe.
– Så ... du er kommet tilbake til Tromsø. Moren min sa ... Hun trodde ikke ...
– Jeg kom nå. Nettopp, svarte Kornelia åndeløst. Stemmen var fremmed og rar. – Og du ... du er her, du også.
– Ja. Jeg ... jeg kom for et par dager siden.
– Ja ha ... Kornelia fant ikke noe å si. Det uventede møtet hadde fullstendig slått beina under henne. Hun ble bare stående og se på ham mens det føltes som om tankegangen hadde lagt ned virksomheten.
Det var nesten ni år siden hun så ham sist. Han hadde reist fra byen lenge før krigen brøt ut. Han hadde reist uten noen ordentlig avskjed. Bare reist. Og han hadde vært sint på henne da de skiltes. Eller ..., tenkte hun, ... kanskje ikke sint, men det hadde vært en sår kulde mellom dem fordi han hadde vært forelsket i henne, og hun ikke hadde gjengjeldt følelsene. Hun hadde ikke engang visst hva det ville si å være forelsket. Følelsene hans hadde skremt henne. Det hadde såret ham. Og så bare reiste han.
Og nå sto han der foran henne igjen. Han var ikke den samme unggutten som hun husket. Han var en mann nå. En voksen. Likevel var det som om tiden brått ble spolt tilbake. For uansett hvor voksen han var, så var han fremdeles Jonas. Hennes Jonas. Unggutten som hadde kommet inn på rommet hennes hos mama Jolanda for å kjøpe seg en hyrdestund med en prostituert, som hadde reddet henne ut derfra og som aldri hadde sett ned på henne eller fordømt henne på grunn av det levebrødet hun mer eller mindre hadde vært tvunget til å velge. Han hadde gjort hva han kunne for å hjelpe henne, han hadde til og med ofret jobben sin om bord i Monika for å få henne med hjem til Norge. 
Jonas, snille, gode, oppofrende Jonas, som hadde gitt henne tilbake det livet hun var født inn i. Var det derfor hun nå sto der og følte det som om et lass med steiner plutselig raste fra skuldrene, og hun fyltes med en ro og en trygghet som hun ikke hadde følt på lenge? 
Hun hadde vært fylt av ro, og hun hadde følt seg trygg på Fjordnes også, men dette var en annen form for trygghet. Dette var en visshet om at mannen som sto foran henne kjente henne som ingen andre kunne kjenne henne. Hun behøvde ikke være redd for å bli avslørt, eller for at han skulle få vite noe om henne som fikk ham til å vende seg bort fra henne. Han var den som visste om alle hennes dypeste og mørkeste hemmeligheter, og som likevel aldri hadde sett ned på henne.
Alle hemmelighetene, tenkte hun idet det slo henne at det ikke stemte. Han kjente ikke til riktig alt. Det fantes en stor og ny hemmelighet i livet hennes som han ikke visste noe om. Karijanne. Tyskerungen.
Denne tanken snudde opp ned på den tryggheten som for bare sekunder siden hadde holdt et godt og bekvemt grep om henne. Den fikk henne til å innse at selv om han kjente til alt fra hennes tidligere liv, så var hun likevel en fremmed for ham nå. De var fremmede for hverandre. De var mange år eldre, de hadde opplevd mye, gjort erfaringer på hver sin kant, som hadde formet dem og gjort dem til den de var i dag. Selv om kjernen i henne var den samme som alltid, faktisk som fra den dagen hun ble født, gjorde alle lagene med levd liv som var blitt lagt utenpå denne kjernen at det kanskje var lite igjen av den. I hvert fall lå den nå så dypt begravd inne i henne at han kanskje ikke ville finne frem til den om han nå skulle prøve på det.
– Skal du besøke bestemor og bestefar? Hun fant ikke noe mer fornuftig å si.
– Ja. 
Nå smilte han, og Kornelia merket at hun ble varm innvendig. Smilet var i hvert fall det samme. 
– Jeg kom egentlig for å spørre etter deg og finne ut hvor i verden du befant deg.
– Etter meg?
– Ja. Jeg kom for å høre om de visste hvor du var, og hvordan det er med deg. Jeg vet jo ingenting om hvordan krigen har vært for noen av dere. Det siste jeg hørte var at du hadde flyttet til Finnmark. 
– Ja ... Kornelia kunne ikke ta øynene fra det kjente og kjære ansiktet, som til tross for tettere skjeggvekst, noen nye furer ved øynene og et lite arr på venstre side av haken, likevel var så kjent. Han var hennes Jonas. Hennes gode venn. Hennes beste venn.

Til toppen

Bøker i serien