Mathilda stirret skrekkslagen på Eline. Den ondskapsfulle, hysteriske latteren var uhyggelig. Ragnar holdt henne i et jerngrep med den ene armen, mens han løftet den andre og lot hånden lande på hustruens kinn. Latteren stilnet brått, og en lammende stillhet la seg over rommet. Mathilda ble oppmerksom på kniven på gulvet. Hun reiste seg raskt og sparket den under bordet. 
– Hva går det av deg? Ragnar så på hustruen, Mathilda hørte fortvilelsen i stemmen hans. – Hvor har du gjort av Rolf?
Eline så på Ragnar, før leppene skilte seg i et hånlig smil, med en voldsom kraft rev hun seg løs og tok et skritt vekk fra ham. 
– Din sønn! spyttet hun. – Tror du ikke jeg har visst det hele tiden? Eline gjorde et kast med hodet. Øynene glødet av hat og sjalusi. – Din løgner. Bedrager. Jeg har hatt en mistanke lenge, men da du sto med Rolf i armene, forsto jeg alt. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? 
Den rasende stemmen rommet også en dyp fortvilelse, hørte Mathilda. Det isnet i nakken hennes da Eline snudde seg mot henne og møtte blikket hennes. Den kvinnen er farlig, for det gjennom henne. Eline tok et skritt frem, og før Mathilda rakk å verge seg, smalt Elines hånd mot kinnet hennes. Det sved som ild og tårene spratt frem i øynene av den sviende smerten. Mathilda la hånden mot den brennende kinnflaten og svelget.
– Jeg er så lei meg, Eline, jeg mente ikke å lyve for deg, hikstet hun. – Vær så snill … fortell oss hvor Rolf er. Han fortjener ikke å straffes for at jeg, vi … rettet hun, – har gjort deg vondt. 
Eline kom mot henne, satte hendene på hoftene. 
– Hvordan føles det å miste det kjæreste du har? 
Mathilda så galskapen i de blanke, skinnende øynene og skuttet seg. 
– Hva har du gjort med ham? Vær så snill, jeg ber deg … Mathilda så bønnfallende på henne. Noe triumferende kom til syne i ansiktet hennes. 
– Jeg ser at du er redd. Det er bra. Ragnar og du skal få lide for det dere har gjort. 
Mathilda møtte blikket hennes. Plutselig ble hun rasende, og noe av redselen forsvant. 
– Du må være gal. Hvordan kan du la hatet ditt gå utover et lite, uskyldig barn? Hun tok et skritt mot Eline og grep henne så hardt i armen at hun ynket seg. – Nå forteller du meg hvor han er, ellers …! Stemmen brast, og tårene blindet henne. 
– Ellers hva? Eline smilte hånlig, og med et rykk rev hun seg løs. – Du fortjener ikke å være mor, ditt lille ludder. Rolf får det bedre uten deg. Du ville ikke ha ham. Du ville gi ham bort. Hva slags mor gir bort ungen sin? 
Stemmen var så full av forakt at Mathilda krympet seg. Hun holdt blikket til Eline et øyeblikk før hun snudde seg bort, slo armene om seg og lukket øynene. Hun håpet det hele var et mareritt hun snart ville våkne fra. 
– Du slipper ikke unna med dette, Eline. Ragnar brøt inn i samtalen og gikk mot hustruen. Stemmen var hard. – Jeg henter politiet hvis du ikke forteller hvor han er. 
Eline gikk bort til vinduet og ble stående og se ut. Den ranke ryggen var stiv og utilnærmelig. 
– Eline! Si noe! Jeg er lei meg for at jeg har løyet for deg, og jeg forventer ikke at du skal tilgi meg. Men jeg bønnfaller deg om ikke å la det gå utover Rolf. Han er uskyldig. Vær så snill, fortell oss hvor han er. Vi kan finne ut av dette, men vi trenger din hjelp.
Eline snudde seg langsomt og så på dem. Blikket var fjernt, innadvendt, nesten feberaktig. Så gikk hun ut i stuen og satte seg, grep strikketøyet fra bordet og begynte å strikke mens hun nynnet lavt.

Til toppen