Hilda la de grå buksene til Ole Peder på strykebrettet og løftet strykejernet. Da la hun merke til at den ene lommen bulte litt ut. Hun satte strykejernet fra seg igjen og stakk hånden ned i lommen for å ta ut det som lå der. Det var noe hvitt papir, brettet sammen mange ganger. Hun brettet det ut og leste: Jeg elsker deg. Din Laila.
Hilda stirret uforstående på de få ordene. Hvor i all verden hadde Ole Peder fått tak i dette, og hvorfor hadde han tatt vare på det? En isende følelse fylte henne. Det kunne da ikke ha noe med Ole Peder selv å gjøre? Hun trakk ut stikkontakten til strykejernet og gikk inn i stuen. Der ble hun stående ved vinduet og stirre ut i den stålgrå høstdagen. Ord og små bemerkninger gjenlød i ørene, ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser svirret for hennes indre øye. Hvor lenge hadde hun hatt en ørliten mistanke? Når dukket den opp, og hvorfor fikk hun den?
Tankene tumlet. Han hadde vært så fjern i det siste. Hun hadde vært bekymret for at det feilte ham noe og hadde bedt ham gå til doktoren, men hver gang hadde Ole Peder viftet det bort. Rett som det var måtte han bli igjen i butikken fordi det var noe han måtte få ferdig. Noe regnskaper eller noe slikt. Hilda hadde aldri brydd seg om å vite hva han drev med. En gang hadde han reist utenbys også, det var noen varer han skulle ordne med. Når hun tenkte seg om, virket han ikke glad om dagen. Det vil si, noen ganger virket han oppstemt. Andre ganger var han veldig omsorgsfull og visste ikke hva godt han skulle gjøre for henne.
En ting var i hvert fall sikkert: Han hadde forandret seg!
Var det mulig at det kunne ha noe med en annen kvinne å gjøre? En kvinne ved navn Laila? Hun ristet på hodet. De kjente ingen som het Laila.
Hun stirret tankefull ut av vinduet og ristet på hodet igjen. Det kunne ikke stemme. Ole Peder var ikke slik. Han var stø som et fjell, trofast og snill. Han ville aldri ha gjort noe bak hennes rygg, det ville han ikke hatt samvittighet til. Papirlappen måtte tilhøre en annen. Hvordan den hadde havnet i lommen hans, var en gåte, men det fantes sikkert en naturlig forklaring. Hun fjernet seg fra vinduet, rettet seg i ryggen og gikk tilbake til strykebrettet.
Men tankene ville ikke gi henne fred. Hvem gikk med en slik lapp i bukselommen? Var det en spøk? Hun ble nødt til å spørre så snart han kom hjem.
Ikke før var tanken tenkt, ringte telefonen. Det var Ole Peder. «Jeg beklager, Hilda, men jeg blir litt sen i dag. Kan dere ikke bare spise, så kan du varme opp rester til meg når jeg kommer?»
Hilda ble forvirret. Hun burde spørre ham om lappen, men fikk seg ikke til å gjøre det. «Det er i orden, Ole Peder,» hørte hun seg selv si med vennlig stemme. «Du skal få mat når du kommer.»
Hva gikk det av henne? Var hun feig? Ole Peder og hun hadde alltid klart å snakke om det som plaget dem, de hadde delt gleder og sorger i alle år. Adele hadde vært deres kjærlighetsbarn, født for atten år siden. I alle de årene hadde Ole Peder og hun vært like fornøyd med hverandre, og hun hadde aldri merket at han var interessert i andre kvinner. Hun var seksti år gammel, og Ole Peder var eldre enn henne. Man gikk ikke bort og forelsket seg i den alderen.
Eller gjorde man? Hadde hun ikke lest noe liknende i «Alle Kvinner»? Om en mor til åtte barn som plutselig fikk vite at mannen ville skilles? Han hadde unnskyldt seg med at han ikke orket mer ungemas og uro, han ville ha fred de siste årene av sitt liv.
Her i huset hadde det vært mye uro etter at Adele fikk Lille-Sylvia og barnefaren forsvant. Det var kanskje ikke rart om Ole Peder følte seg for gammel til å ha to småbarn i huset. Selv hadde hun gått helt opp i rollen som «mamma på nytt» og hadde gledet seg over barnebarna. Det var forresten ikke helt sant, det hendte at hun var så sliten at hun la seg klokken åtte om kvelden og lot Ole Peder sitte alene resten av kvelden.
Men man ble ikke utro av den grunn. Selv hadde hun ikke sett på en annen mann siden hun fikk Ole Peder. Selv Christoffer Clausens forsøk på å «gjøre det godt igjen» hadde vært til å bli kvalm av, hun hadde vært lykkelig da hun endelig var hjemme og kunne lukke entrédøren bak seg.
Hun smilte ved tanken. Det var den dagen Ole Peder inviterte henne på kino og de så «Top Hat» med Fred Astaire og Ginger Rogers. Det var ikke så veldig lenge siden. Ville han ha gjort det hvis han var opptatt av en annen? Det var forresten den kvelden hun oppdaget Ragnhild sammen med en mørkhåret ung mann. Hun hadde ofte lurt på om de fremdeles var sammen, men Elise fortalte aldri noe som helst. På det området var Elise egentlig gørr kjedelig!
Kanskje hun burde betro seg til søsteren? Elise var god til å lytte og hadde ofte kloke råd å gi. Hun ville selvfølgelig påstå at lappen ikke kunne tilhøre Ole Peder. Elise trodde alltid godt om alle, dessuten hadde hun en mann som var bunn solid. Utroskap var et fremmedord i Elises ører.
Men hva med deg selv? lurte en annen stemme seg inn. Hva gjorde du mot Ole Gabriel en gang i tiden?
Men da var jeg ung, svarte hun seg selv. Dessuten hadde Ole Gabriel og jeg våre vanskeligheter, men det har ikke Ole Peder og jeg.

Til toppen