Gå ikke glipp av denne siste boken av Maria av Svaneberg!
Ernst er borte. På arbeidsværelset ligger et brev til Maria. Midt i forvirringen
har det oppstått en avstand mellom Maria og Philip. Maria frykter at Ernsts
tragiske beslutning har ødelagt kjærligheten mellom dem. Maria drar
innom barndomshjemmet Svaneberg gods en siste gang før herr Jæger tar over som
godsherre. Men hun får selskap ...
Da et tungt tordenskrall fikk
vindusrutene til å klirre, la Maria seg tilbake på sengen og lukket øynene. Hvor
ofte hadde hun ikke ligget her og tenkt på mannen hun hadde møtt i
rullesteinsbukta? Et veldig lynglimt flerret over himmelen og trakk blikket
hennes ut av vinduet. På gårdsplassen øynet hun noe. I et glimt så hun ryggen på
en sortkledd skikkelse som løp.
UTDRAG FRA BOKEN: Det var en grå dag på Nes, men fortsatt varmt i været. Karen støttet seg i
korsryggen med begge hender og sukket tungt. Enda en bakke. Hva var det hun
hadde tenkt med da hun bestemte seg for å gå tur denne morgenen? Det kan hjelpe
å være i bevegelse, hadde jordmoren forklart da Karen ba om råd for å sette
fødselen i gang, selv om hun neppe hadde ment at den blivende moren skulle slite
seg helt ut. Men Karen var så lei at hun var villig til det meste for å få det
overstått. Hun var trolig gått over tiden, og alt var tungt og utmattende. Geirs
begravelse hadde også tatt på, og nå når den store magen hindret henne i å finne
hvile både om dagen og om natten, hadde også tankene om Mathias og tiden deres
sammen begynt å hjemsøke henne. Karen tok fatt på motbakken som ventet.
Ikke engang et brev hadde hun fått av ham, og det til tross for at han nå
sikkert var kjent med at Geir var død. Hun hadde sendt brev til sin bror Elver
og fortalt om det, og ikke latt det være noen tvil om at Stefan og Marte helt
sikkert ville ønske å få vite om Geir. Og om Marte fikk høre det, ville hun
fortelle det til Mathias, det var planen hennes. For hun fikk seg ikke til å
skrive til ham selv, ikke etter at hun nesten hadde tigget ham om å reise
tilbake med henne, og han hadde avslått. Minnene om de vakre ordene han
hadde hvisket til henne i hete nattetimer hadde hun klamret seg til en stund,
men selv de var nå i ferd med å falme. For om han hadde ment dem, ville han vel
i det minste gjort et forsøk på å få det til mellom dem? Men han hadde ikke
gjort noe slikt, og selv om hun hadde unnskyldt ham med at han nok fortsatt var
rådvill og forvirret etter å ha fått lagt sine karriereplaner i grus, hadde han
nå hatt god tid til å tenke seg om. Og om Elver ikke var helt håpløs og manglet
evne til å forstå at han skulle sørge for at Mathias fikk kjennskap til at hun
var blitt enke, hadde Mathias igjen valgt henne bort. Han kom ikke, og nå var
hun både frustrert og utslitt. Det eneste hun greide å tenke på, var at barnet
måtte komme snart så hun kunne bruke all sin tid på det, glemme alt annet, men
selv det fikk hun altså ikke til.