I Odelsjenta møter vi Kristin, odelsjente på Gilstad gård, og husmannsgutten Anders. Handlingen utspiller seg på slutten av 1800-tallet i den lille bygda Aurdal i Valdres, der det er stor forskjell på fattig og rik. Dyp religiøsitet og overtro blomstrer – og hverdagen er preget av blodslit både for storkar og legdekone.

Hun la hånden på brystet. Uansett hva som hendte med henne, var Øystein alltid i hjertet hennes.
    – Jeg elsker deg, hvisket hun. – Kjære Gud, hjelp oss ut av dette marerittet. Hun bøyde hodet og begynte å gråte stille, og denne gangen gjorde hun ingenting for å stoppe gråten.

UTDRAG FRA BOKEN:
De gikk krumbøyde over gårdsplassen mot fjøset. Regndråpene pisket mot ansiktet som spisse nåler. Vinden rev og slet i Sofia, et øyeblikk holdt hun på å bli revet over ende. Det var lenge siden hun hadde opplevd slikt uvær. Uvanlig kaldt var det også, til å være i begynnelsen av september. Hun håpet det ga seg i løpet av natten så de kunne fortsette neste dag. Hun hadde ikke lyst til å tilbringe mer tid på gården enn nødvendig. Gydas advarsel og det nervøse draget i ansiktet hennes når hun snakket om ektemannen lovet ikke godt. Sofia var lettet da de endelig nådde fjøset og kvinnen åpnet opp.
    Den stramme lukten av dyr og møkk rev i nesen, forsterket av varmen der inne. Det ulmet svakt i et lite ildsted midt i rommet, en svak, rødlig glød minnet henne om små øyne i det mørke rommet. Gyda stoppet og hevet lampen. Kyrne kikket opp og rautet fordi de ble forstyrret i hvilen, men falt fort til ro da Gyda snakket med rolig stemme. Hun gikk bort til stigen som førte opp til hemsen.
      – Her oppe er det tørt og varmt, sa hun og viste vei.
    Vel oppe ble Sofia stående og se seg rundt. I et hjørne av hemsen sto en seng, bred nok til at både Andris og hun fikk plass. Et teppe og en pute lå sirlig ordnet på sengen. Gyda hengte lampen på en krok og snudde seg mot dem. Hun foldet hendene foran på magen og så på dem. Det var noe skamfullt over henne som rørte Sofia.
      – Hadde det vært opp til meg, skulle dere, som sagt, ha sovet inne i huset, begynte hun, men Sofia avbrøt henne.
      – Dette er godt nok, sa hun. – Du har gitt oss mat og vist oss godhet, ikke alle gjør det. Du er et godt menneske med et varmt hjerte. Vi er takknemlig for at vi slipper å sove ute.
      Gyda rødmet over de fine ordene.
    – Da håper jeg dere får sove godt. Jeg skal komme med frokost til dere. Dere får ikke dra herfra uten mat i magen. Hun tidde brått og ble stående og lytte. I neste øyeblikk hørte de lyden av en vogn som rullet inn på tunet og en hest som vrinsket. Jernbeslaget knirket og jamret mot grusen. Gyda gikk raskt mot stigen.
  – Nå kommer mannen min. God natt, og sov godt.
    Lett og raskt klatret hun ned den smale stigen, døra ga fra seg en knirkende lyd da hun åpnet den og forsvant ut. Sofia sank ned på sengen og slo armene om seg. Andris fulgte hennes eksempel og la armen om skuldrene hennes. Maten og hvilen hadde gjort henne døsig og trett. Nå ville hun bare sove. Klærne hadde tørket og varmen var tilbake i kroppen. Likevel lå en vond uro i henne. Hun så på Andris.
      – Tenk om mannen hennes kommer hit opp og ber oss dra?
      – Det tror jeg ikke, svarte Andris, men hun hørte hvor usikker han var. – Selv om han ikke liker oss, er han vel ikke så umenneskelig at han jager oss ut i dette været. Han tenkte seg om før han sa mer. – Dessuten fikk jeg inntrykk av at Gyda er en kvinne som vet hva hun vil, selv om hun frykter mannen sin.
      – Ja, det tror jeg også, sa Sofia. – Hun er snill, men noe er galt her på gården. Jeg føler det.
      – Ja, det er jeg enig i, men vi kan ikke blande oss bort i det. Du hørte hva hun sa. Nå er det best at vi legger oss til å sove, jeg vil starte tidlig i morgen.
      – Ja, det er nok lurt. Jeg håper uværet har gitt seg til da, jeg er ikke lysten på å dra videre i dette været.
      – Legg deg nå, du trenger søvn, sa Andris og strøk henne over ansiktet. – Vi har en lang tur foran oss.
        Sofia gjorde som han sa, sparket av seg skoene og krøp under det grove ullteppet. Det luktet gammelt, men virket rent. Madrassen var hard og ubekvem, men hun brydde seg ikke om det. Andris lot lampen brenne og la seg ved siden av henne. Hun krøp inntil ham og gjespet. En stund ble hun liggende og lytte til vinden som strøk rundt husveggene, med blikket vendt mot stigen. Til slutt overmannet søvnen henne, øynene gled igjen og hun sank inn i en dyp og drømmeløs søvn.
        Da Sofia slo øynene opp neste morgen, skinte solstrålene inn gjennom de smale glipene i veggen og laget tynne striper av lys på gulvet. Andris var allerede oppe. Han satt på sengekanten og strøk seg trett over haken. Han snudde på hodet og smilte.
      – God morgen, min kjære hustru, sa han, bøyde seg mot henne og kysset henne på munnen. – Har du sovet godt?
      – Som et murmeldyr, sa hun og strakte seg. – Jeg ser at solen skinner, det er bra. Jeg vil bort herfra.
      – Ja, men vi må betale for oss, vi kan ikke bare reise uten å si farvel til Gyda.
      – Det er sant.
        Sofia reiste seg opp og svingte beina ut av sengen. Hun stakk føttene inn i skoene og kjente at hun måtte lette seg. En ku rautet utålmodig. Det var nok tid for melking, tenkte Sofia.
        – Jeg må ut, sa hun og gikk mot stigen. Andris fulgte etter.
Idet hun satte føttene på gulvet ble døra åpnet. Sofia stivnet og gløttet mot døra. Lettelsen skyllet gjennom henne da hun så at det var Gyda som kom.
        I neste øyeblikk sank hjertet i henne og hun ble fylt av en glødende harme. Gyda hadde tatt på fjøsklærne, håret var skjult under et blomstret tørkle. I hendene holdt hun et brett med to tallerkener med grøt, litt brød og kaffe. Den slanke kroppen beveget seg langsomt og stivt, og Sofia forsto hvorfor. Hun kastet et blikk på Andris, som betraktet Gyda med smale øyne. Det ene øyet var hovent og rødt, en kløvd leppe levnet ingen tvil om hva som hadde hendt. Sofia svelget og tok et skritt mot henne.
      – Jeg er så lei meg, hadde jeg visst hvordan han er mot deg, skulle vi aldri ha tatt inn her, sa hun. Gråten var ikke langt unna.
      – Det er ikke deres skyld, sa Gyda. – Han blir slik når han har drukket. Da han så hesten din i stallen i går og vognen utenfor, ble han rasende. Jeg truet med å melde ham til lensmannen hvis han gjorde dere noe.
      – I stedet lot han det gå ut over deg, sa Andris, stemmen dirret av harme.
      – Det er ikke første gang, men han er redd for lensmannen, så han lot dere være i fred. Jeg har med mat, spis før dere reiser.
Andris tok brettet fra henne. Gyda fant frem melkebøtten, gikk bort til den ene kua og satte seg ned for å melke den. Sofia fant to krakker de kunne sitte på mens de spiste.
      – Hvorfor går du ikke fra ham? spurte Sofia etter en stund.
      – Jeg har tenkt tanken, men hvor skal jeg gjøre av meg? sa hun lavt. – Vi har to små som trenger mat og klær. Hun kikket opp. – Kunne han bare la brennevinet være, sukket hun. – Han er ingen ond mann, men spriten gjør ham gal. Han brenner selv, derfor er han redd for at lensmannen skal komme hit. Det er forbudt, vet dere.
      – Jeg vet det, sa Andris. – Hvor har han brenneriet sitt? spurte han plutselig.
      – I et tilbygg bak låven. Hun stirret på ham da Andris reiste seg. – Du har vel ikke tenkt å … Hånden for opp til munnen. – La det være, han slår deg i hjel hvis han ser deg.
Andris gliste.
        – Det tror jeg ikke, sa han og gikk ut.
        Sofia og Gyda så på hverandre.
        – Hva har han tenkt å gjøre?
          – Jeg vet ikke, men Andris lar seg ikke skremme.
        Det gikk en stund, så hørtes et voldsomt spetakkel utenfor. En mannsstemme skrek rasende, unger gråt. Plutselig hørtes et fryktelig brak. Gyda for opp og løp mot døra mens hun jamret seg.
      – Kjære min skaper, hva er det som foregår?