| Forfatter: | Anne Marie Meyer |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Odelsjenta |
| Serienummer: | 40 |
| ISBN/EAN: | 9788202400996 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Skittent spill
Kjellaug lente seg tilbake i stolen og stirret tankefullt ut i rommet. Til slutt brøt Ragna stillheten.
– Ikke tro ille om meg, mor, men for Hallgrim og min egen sikkerhets skyld, kan jeg ikke bli hos ham.
– Jeg kan aldri tro ille om deg, det vet du. Jeg liker ikke Torger jeg heller, så jeg forstår deg, men jeg håper du fatter hvilken skandale dette blir. Det er de færreste i bygda som liker ham, likevel må du være forberedt på at det er han som får sympatien hvis du reiser. Kvinner skal ikke gjøre slikt, vet du.
UTDRAG FRA BOKEN:
Bygda lå innhyllet i et slør av mildt regn da Ragna neste dag kjørte inn porten på Gilstad. Hallgrim satt ved siden av henne og kikket seg fornøyd rundt til tross for regndråpene som landet på nesen hans. Hun kjente seg lettet over å komme bort fra lensmannsgården for en stund, men uroen murret i henne. Tanken som lenge hadde ligget og ulmet i henne hadde vokst i løpet av de siste dagene, men våget hun å gjennomføre det?
Det var ingen å se ute på tunet, men fra fjøs og stall hørte hun stemmer gjennom de åpne dørene. Hun stanset, hoppet ned og tjoret hesten til en stolpe før hun løftet ned Hallgrim og leide ham med seg mot hovedbygningen. Hun banket på, og mens hun ventet på at noen skulle åpne, kikket hun seg rundt. De velholdte bygningene vitnet om velstand. Sigurd skjøttet arven etter faren og bestefaren vel.
Hun løftet blikket. Høyt oppe i den bratte lia skimtet hun Storli. Brått kjente hun en vond lengsel etter barndomshjemmet, etter faren, stemoren og den lille halvsøsteren, Hanna. Det var lenge siden hun hadde sett dem nå, det minnet henne på at hun måtte besøke dem snart. Torger ville neppe si nei til det, men det var ydmykende å måtte spørre ham om lov hver gang.
Hun svelget klumpen og snudde seg brått da døra ble åpnet og det blide ansiktet til Ane, Embrets hustru, kom til syne.
– Ragna, er det du som kommer? Hun skottet ned på Hallgrim og smilte.
– Er Liv hjemme? Jeg skulle hatt en prat med henne.
– Det er hun, sa Ane og så forundret på henne. – Kom inn, sa hun og trådte til side for å slippe henne forbi. – Hun sitter i stua.
Ane banket på og åpnet, men ble stående i døråpningen.
– Det er besøk til deg, sa hun.
Liv løftet hodet.
– Hvem kommer nå?
– Det er Ragna, sa Ane og snudde seg mot Ragna og Hallgrim.
Liv la håndarbeidet fra seg og reiste seg.
– Kom inn, sa hun og smilte. – Så hyggelig at dere kommer på besøk. Kom med kaffe og kaker til oss, er du snill, sa hun til Ane, som nikket og gikk.
– Jeg håper ikke vi forstyrrer, sa Ragna og møtte blikket til Liv. – Hvis det ikke passer, kan vi komme tilbake en annen gang.
Liv betraktet Ragna og kjente et stikk i brystet. Det var noe uendelig trist og sorgtungt over henne. Når hun tenkte etter, var det lenge siden hun hadde sett henne ordentlig glad.
– Det gjør du ikke, det er alltid hyggelig å se deg. Sett deg, så skal jeg hente Elise. Hun er på kjøkkenet.
Hun smilte til Hallgrim, så forsvant hun, men det gikk ikke mange minuttene før hun kom tilbake med datteren. Elise strålte opp da hun fikk se Hallgrim.
– Gå inn i stua og lek, sa Liv, – men la døra stå åpen.
Elise nikket, tok Hallgrim i hånden og dro ham med seg inn i en tilstøtende stue. De hørte barnas glade latter og stemmer mens de løp rundt på gulvet i munter lek.
– Så godt å se dem sammen, sa Ragna. – Hallgrim har ingen å leke med, så det er litt kjedelig for ham.
– Det forstår jeg, sa Liv. – Han kan gjerne komme hit oftere, Elise blir glad for å ha en på sin egen alder å være sammen med. Aksel begynner å bli stor, og han liker best å sitte med nesa i en bok. Jeg lurer på hva det blir av ham, lo hun. – Bonde blir han i alle fall ikke.
– Aksel er en fin gutt, sa Ragna. – Du skal se at han kommer langt, klok og belest som han er allerede.
– Det er sant, sa Liv tankefullt.
I det samme lød et brak inne fra stua, så ble det brått stille. Liv sukket og reiste seg.
– Bare sitt du, sa hun til Ragna, – jeg skal gå og se etter.
Inne i stua lå en veltet stol. Ved siden av sto Elise og Hallgrim og så på henne.
– Unnskyld, mor, sa Elise.
– Dere må ikke løpe her inne, dere kan skade dere, sa hun strengt, løftet stolen opp og satte den på plass. Liv kastet et blikk mot vinduet. – Det har sluttet å regne, så da kan dere gå ut og se om dere finner Sigurd. Han kan ta dere med til havnehagen, så får dere hilse på det nye føllet, sa hun, mykere i stemmen nå. – Vil dere det?
– Ja, det gjør vi, kom! sa Elise og grep Hallgrims hånd. Skoene smalt mot gulvet da de løp småpludrende mot utgangsdøra.
Liv gikk tilbake til Ragna og sank ned i stolen igjen.
– Jeg sendte dem ut, sa hun og smilte, – så kan vi prate i fred og ro.
– Det er bra, nikket Ragna.
Hushjelpen kom inn og dekket på, og da de to kvinnene satt med hver sin kaffekopp, senket roen seg over dem. Liv la merke til det engstelige blikket hos Ragna. Det hadde ikke vært der før, eller var det bare hun som ikke hadde sett det? undret hun. At noe plaget Ragna, var tydelig.
– Hvordan står det til med deg? spurte hun forsiktig.
Et raskt smil gled over Ragnas munn.
– Jeg har det bra, takk som spør. Jeg kom egentlig for å spørre om du vet hvorfor Andris og Sofia måtte dra så snart. Jeg trodde de skulle være her noen uker, og jeg synes det er rart at de ikke kom for å si farvel, sa hun.
Liv stirret på henne.
– Det trodde jeg også, så jeg ble like overrasket som deg, men det var Torger som ba dem dra. Jeg har en mistanke om at det har noe å gjøre med Elises forsvinning for to dager siden. Du var jo her da, sammen med Torger.
Ragna nikket. Hun hadde vært med Torger til Gilstad for å lete, men da de ankom gården, var Elise trygt hjemme igjen. Var det virkelig bare to dager siden?
– Andris og Sofia fant henne, så det kan ikke være det. Har det skjedd noe jeg ikke vet om? Andris ville aldri ha reist uten å avlegge meg et besøk, selv om han vegret seg for å komme til lensmannsgården.
Liv flakket med blikket og det kom noe usikkert over henne.
– Hvis det er noe jeg bør vite om, så si det til meg, ba Ragna. – Jeg forstår ikke dette.
Liv møtte blikket hennes.
– Kanskje du skal spørre Torger, sa hun.
– Ikke tro ille om meg, mor, men for Hallgrim og min egen sikkerhets skyld, kan jeg ikke bli hos ham.
– Jeg kan aldri tro ille om deg, det vet du. Jeg liker ikke Torger jeg heller, så jeg forstår deg, men jeg håper du fatter hvilken skandale dette blir. Det er de færreste i bygda som liker ham, likevel må du være forberedt på at det er han som får sympatien hvis du reiser. Kvinner skal ikke gjøre slikt, vet du.
UTDRAG FRA BOKEN:
Bygda lå innhyllet i et slør av mildt regn da Ragna neste dag kjørte inn porten på Gilstad. Hallgrim satt ved siden av henne og kikket seg fornøyd rundt til tross for regndråpene som landet på nesen hans. Hun kjente seg lettet over å komme bort fra lensmannsgården for en stund, men uroen murret i henne. Tanken som lenge hadde ligget og ulmet i henne hadde vokst i løpet av de siste dagene, men våget hun å gjennomføre det?
Det var ingen å se ute på tunet, men fra fjøs og stall hørte hun stemmer gjennom de åpne dørene. Hun stanset, hoppet ned og tjoret hesten til en stolpe før hun løftet ned Hallgrim og leide ham med seg mot hovedbygningen. Hun banket på, og mens hun ventet på at noen skulle åpne, kikket hun seg rundt. De velholdte bygningene vitnet om velstand. Sigurd skjøttet arven etter faren og bestefaren vel.
Hun løftet blikket. Høyt oppe i den bratte lia skimtet hun Storli. Brått kjente hun en vond lengsel etter barndomshjemmet, etter faren, stemoren og den lille halvsøsteren, Hanna. Det var lenge siden hun hadde sett dem nå, det minnet henne på at hun måtte besøke dem snart. Torger ville neppe si nei til det, men det var ydmykende å måtte spørre ham om lov hver gang.
Hun svelget klumpen og snudde seg brått da døra ble åpnet og det blide ansiktet til Ane, Embrets hustru, kom til syne.
– Ragna, er det du som kommer? Hun skottet ned på Hallgrim og smilte.
– Er Liv hjemme? Jeg skulle hatt en prat med henne.
– Det er hun, sa Ane og så forundret på henne. – Kom inn, sa hun og trådte til side for å slippe henne forbi. – Hun sitter i stua.
Ane banket på og åpnet, men ble stående i døråpningen.
– Det er besøk til deg, sa hun.
Liv løftet hodet.
– Hvem kommer nå?
– Det er Ragna, sa Ane og snudde seg mot Ragna og Hallgrim.
Liv la håndarbeidet fra seg og reiste seg.
– Kom inn, sa hun og smilte. – Så hyggelig at dere kommer på besøk. Kom med kaffe og kaker til oss, er du snill, sa hun til Ane, som nikket og gikk.
– Jeg håper ikke vi forstyrrer, sa Ragna og møtte blikket til Liv. – Hvis det ikke passer, kan vi komme tilbake en annen gang.
Liv betraktet Ragna og kjente et stikk i brystet. Det var noe uendelig trist og sorgtungt over henne. Når hun tenkte etter, var det lenge siden hun hadde sett henne ordentlig glad.
– Det gjør du ikke, det er alltid hyggelig å se deg. Sett deg, så skal jeg hente Elise. Hun er på kjøkkenet.
Hun smilte til Hallgrim, så forsvant hun, men det gikk ikke mange minuttene før hun kom tilbake med datteren. Elise strålte opp da hun fikk se Hallgrim.
– Gå inn i stua og lek, sa Liv, – men la døra stå åpen.
Elise nikket, tok Hallgrim i hånden og dro ham med seg inn i en tilstøtende stue. De hørte barnas glade latter og stemmer mens de løp rundt på gulvet i munter lek.
– Så godt å se dem sammen, sa Ragna. – Hallgrim har ingen å leke med, så det er litt kjedelig for ham.
– Det forstår jeg, sa Liv. – Han kan gjerne komme hit oftere, Elise blir glad for å ha en på sin egen alder å være sammen med. Aksel begynner å bli stor, og han liker best å sitte med nesa i en bok. Jeg lurer på hva det blir av ham, lo hun. – Bonde blir han i alle fall ikke.
– Aksel er en fin gutt, sa Ragna. – Du skal se at han kommer langt, klok og belest som han er allerede.
– Det er sant, sa Liv tankefullt.
I det samme lød et brak inne fra stua, så ble det brått stille. Liv sukket og reiste seg.
– Bare sitt du, sa hun til Ragna, – jeg skal gå og se etter.
Inne i stua lå en veltet stol. Ved siden av sto Elise og Hallgrim og så på henne.
– Unnskyld, mor, sa Elise.
– Dere må ikke løpe her inne, dere kan skade dere, sa hun strengt, løftet stolen opp og satte den på plass. Liv kastet et blikk mot vinduet. – Det har sluttet å regne, så da kan dere gå ut og se om dere finner Sigurd. Han kan ta dere med til havnehagen, så får dere hilse på det nye føllet, sa hun, mykere i stemmen nå. – Vil dere det?
– Ja, det gjør vi, kom! sa Elise og grep Hallgrims hånd. Skoene smalt mot gulvet da de løp småpludrende mot utgangsdøra.
Liv gikk tilbake til Ragna og sank ned i stolen igjen.
– Jeg sendte dem ut, sa hun og smilte, – så kan vi prate i fred og ro.
– Det er bra, nikket Ragna.
Hushjelpen kom inn og dekket på, og da de to kvinnene satt med hver sin kaffekopp, senket roen seg over dem. Liv la merke til det engstelige blikket hos Ragna. Det hadde ikke vært der før, eller var det bare hun som ikke hadde sett det? undret hun. At noe plaget Ragna, var tydelig.
– Hvordan står det til med deg? spurte hun forsiktig.
Et raskt smil gled over Ragnas munn.
– Jeg har det bra, takk som spør. Jeg kom egentlig for å spørre om du vet hvorfor Andris og Sofia måtte dra så snart. Jeg trodde de skulle være her noen uker, og jeg synes det er rart at de ikke kom for å si farvel, sa hun.
Liv stirret på henne.
– Det trodde jeg også, så jeg ble like overrasket som deg, men det var Torger som ba dem dra. Jeg har en mistanke om at det har noe å gjøre med Elises forsvinning for to dager siden. Du var jo her da, sammen med Torger.
Ragna nikket. Hun hadde vært med Torger til Gilstad for å lete, men da de ankom gården, var Elise trygt hjemme igjen. Var det virkelig bare to dager siden?
– Andris og Sofia fant henne, så det kan ikke være det. Har det skjedd noe jeg ikke vet om? Andris ville aldri ha reist uten å avlegge meg et besøk, selv om han vegret seg for å komme til lensmannsgården.
Liv flakket med blikket og det kom noe usikkert over henne.
– Hvis det er noe jeg bør vite om, så si det til meg, ba Ragna. – Jeg forstår ikke dette.
Liv møtte blikket hennes.
– Kanskje du skal spørre Torger, sa hun.
