– Julie! 
  Morens stemme lød gjennom spisesalen. Julie snudde seg og så henne stå i døråpningen med favnen full av nyvaskede lakener, rød i ansiktet. 
  – Ja, mor? Julie rettet ryggen og så spørrende på henne.
  – Når du er ferdig med å dekke bordene, må du hjelpe Rakel. Vi får gjester i kveld. Jeg må hjelpe fru Madsen på kjøkkenet. Moren la bunken med lakener fra seg på et av bordene og strøk en hånd over den svette pannen. – Bare denne varmen kunne ta slutt, klaget hun. 
  Julie kastet et blikk mot det åpne vinduet og sukket. Sommeren hadde vært ualminnelig varm, og det så ikke ut til å ta slutt, selv om de skrev september.
  Julie så bekymret på moren. Hun var bare trettiåtte år gammel. Det mørke håret var fremdeles skinnende blankt, uten tegn til grått, men det lå et trett drag over det pene ansiktet hennes. Tynnere var hun også blitt. Den svarte hverdagskjolen burde vært tatt inn, men det så ikke ut til at moren brydde seg om det.
Julie kjente et sårt stikk i brystet. Det var knapt ni måneder siden faren ble revet fra dem, brått og uventet. 
Moren hadde vært en livsglad kvinne mens faren levde, men det var som om noe hadde sluknet i henne da han gikk bort. Selv om hun prøvde å skjule det, visste Julie at hun sørget dypt, slik hun selv gjorde. Noe av sorgen hadde blitt lindret etter hvert som tiden gikk, men savnet kom aldri til å bli borte. Hun kunne ennå se ham for seg, de milde øynene og det lune smilet som alltid lå på lur. 
Faren hadde vært en fast klippe, trygg og sterk som et fjell. Brått kjente hun at tårene sved i øynene, og blunket dem vekk. Hun var glad i begge foreldrene, men hun hadde alltid forgudet faren, og han henne, kanskje fordi hun var det eneste barnet deres. Det var han som trøstet henne når hun var lei seg og leste eventyr for henne da hun var liten. Det var han som tok henne med på turer ut til øyene i Kristianiafjorden om sommeren. Julie hadde savnet søsken, men det kom aldri noen. Til slutt hadde hun avfunnet seg med det, og vært fornøyd med å være eneste barnet og ha foreldrene for seg selv. 
Klærne hans hang fremdeles i skapet inne på morens soverom. Den første tiden etter hans død hadde Julie ofte sneket seg inn på soverommet når moren ikke så det, åpnet skapet og lagt kinnet mot jakken hans, som luktet svakt av tobakk. 
Hun hadde spurt moren forsiktig om det ikke var på tide å kvitte seg med klærne, det var mange fattige som kunne ha glede av dem. Moren hadde blitt mørk i ansiktet og stram om munnen. Det var klær av god kvalitet, de skreddersydde dressene passet ikke på et fattiglem, mente moren. 
Julie forsto at det måtte være vanskelig for henne å vite at fremmede brukte farens klær, så hun nevnte det aldri mer. Det fikk bli opp til moren når og om hun ville gi dem bort. 
  – Hva er det med deg, mor? spurte hun. 
  – Jeg er bare trett, det har vært en hektisk sommer, vet du. Det er vanskelig etter at far … Hun tidde brått og kikket ut av vinduet. 
– Jeg vet det, men vi klarer oss, sa Julie og bet seg i leppen. – Kanskje vi burde ansette en kar som kan ta det tyngste arbeidet? Det er nok av arbeidsledige mannfolk i byen, vet jeg. Jeg er redd for at du skal slite deg ut. Hva skal det bli av meg da? tenkte hun.
  Moren betraktet henne et øyeblikk før hun sa noe. 
– Vi har ikke råd, alt er blitt så dyrt på grunn av krigen. Det er så vidt jeg har penger til å betale fru Madsen og Rakel. Det har ikke akkurat vært flust med gjester her den siste tiden. 
– Jeg vet at det er vanskelige tider, sa Julie. – Kanskje vi skulle be Rakel om å finne seg annet arbeid? Jeg kan overta hennes oppgaver.
– Nei, det blir for mye for deg. Hun sukket oppgitt. – Denne forbannede krigen, mumlet hun og dro hånden over pannen før hun så granskende på Julie. – Vi klarer det nok, sa hun. 
  – Hvem er det som kommer i kveld? spurte Julie. Det var alltid spennende med nye gjester. 
  Moren nølte litt, så satte hun blikket i Julie. 
– Det er Günther og noen forretningsforbindelser av ham som skal overnatte. Jeg forventer at du er høflig mot ham.
  Noe klemte til i brystet på Julie. Hun så vekk et øyeblikk, før hun snudde seg mot moren igjen. 
– Du vet hva jeg mener om ham, sa hun. – Hadde det ikke vært for ham, hadde far fremdeles vært i live.

Til toppen