Mari kommer Silja til unnsetning og redder henne fra å bli tatt med vold. Da de forstår at Ingar er død, vil Mari dra til lensmannen for å melde seg. Silja frykter at det vil bli slutten for venninnen, som skal gifte seg med Simon i oktober, og ber henne tie om det som har hendt.

«Hva er det du mener, Silja? Skal jeg tie om ugjerningen? Vi kan ikke grave ham ned bak skurlageret og ikke si noe? Vi kan da ikke det?» Mari var desperat i stemmen og brøt på ny ut i såre hulk.
Silja så på venninnen og tok en beslutning. «Nei, Gud hjelpe oss, men hva skal vi gjøre, da? Jeg forbyr deg å gå til lensmannen. Da vil du aldri få se Simon mer. Da … da gjør jeg det heller selv. Da sier jeg at jeg gjorde det i selvforsvar.»

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja stirret på den livløse skikkelsen på gulvet.
Ingar Moen lå med lukkede øyne og blodet rennende fra et sår i bakhodet. Stillheten var øredøvende. Likevel suste det i hodet hennes idet hun løftet hodet og rettet blikket mot Mari. Venninnen sto med et jernspett i hendene. Armene så spinkle ut sammen med det tunge redskapet, og ansiktet var hvitt som et laken.
«Død? Nå … spøker du …» Ordene kom usikkert og hviskende.
Silja prøvde å holde hodet kaldt. «Nei, jeg spøker ikke, Mari, han puster ikke. Han … han har ingen puls.»
Mari slapp spettet, som falt i gulvet med en dump lyd. «Puster han ikke? Er du sikker? Kan … kan du ikke kjenne etter en gang til? Vær så snill.» Pusten gikk i korte hiv, og hun stirret forferdet på den livløse skikkelsen.
Silja ville det ikke, men gjorde som Mari sa. Hun strakte seg frem og la fingrene på halsen hans. Han lå på magen med øynene lukket. Det var hun glad for. Hun hadde aldri likt blikket hans. Spesielt ikke når han hadde drukket, som da han kom inn i kontorbrakka for litt siden, med et blikk som var sløret av lyst. Han så ut som om han lå og sov, akkurat slik hun hadde sett ham så mange ganger før. Fordrukken og sovende på elvedansen hvert år.
Sjokket fra det brå overfallet, satt i henne, men heldigvis hadde Mari kommet henne til unnsetning og avverget det hun hadde fryktet aller mest. At Ingar skulle ta henne med vold, for det hadde vært hans hensikt. Hun var ikke det minste i tvil om det.
Hun trakk hånden fort til seg igjen. «Han er død. Det er ikke tegn til liv.» Hun var skråsikker.
Mari sank ned på huk og tok seg til hodet med begge hender. «Å, Gud … hva er det jeg har gjort?»
Silja svelget tungt og kjente panikken bre seg. Hva skulle de gjøre nå? Det var nesten så hun ikke trodde det selv, men hun hadde forgjeves kjent etter pulsen hans. To ganger. Og hun så det med sine egne øyne. Ingar var død. Slått i hjel med et jernspett.
«Jeg mente ikke … jeg slo da ikke så hardt?» Mari hørtes hysterisk ut.
Silja så fortvilet på venninnen og visste ikke hva hun skulle si. Panikkfølelsen bredte seg i henne.
Mari begynte å storgråte, sank ned på kne og kastet seg fremover. «Jeg har drept ham, Silja! Gud, tilgi meg, jeg har drept ham.»
Silja var redd, men kjempet for å bevare roen. Det var ikke enkelt, for det Ingar hadde utsatt henne for, hadde vært både grusomt og fornedrende. Han hadde slått henne hardt i ansiktet for å få henne til å slutte å skrike, og hun følte seg fortumlet og ør. Det suste fremdeles i ørene. Kanskje ble det merke etter slaget, i verste fall en diger blåveis, akkurat som Sixten hadde fått. Trusene var revet av henne, de var i stykker, men ellers var klærne i orden. Hun hev etter pusten og fikk ikke synet av Ingar vekk fra netthinnen. Ingar, som satt skrevs over henne mens han famlet med buksesmekken. Tenk om Mari ikke hadde kommet? Hva ville ha skjedd da? Hun visste det innerst inne. Hun ville ikke hatt en sjanse mot Ingar. Nå måtte hun prøve å tenke fornuftig. Hun så at Mari var i ferd med å gå helt i oppløsning.
«Mari, ta det med ro. Det var ikke din skyld, dette går bra,» stotret hun og reiste seg ustøtt.
«Bra? Dette er ikke bra i det hele tatt. Herregud, jeg har drept ham. Jeg har drept et menneske,» hulket hun. Så sluttet hun brått å gråte, for opp og glattet på skjørtet. «Jeg må melde meg for lensmannen.» Underleppen skalv, og hun var likblek i ansiktet.
«Lensmannen?» Frykten festet et hardere grep i Silja.
«Jeg må melde meg. Jeg … jeg er en morderske, Silja.» Hun klarte nesten ikke å snakke. Pusten blandet seg med gråtkvalte hikst.
«Ro deg ned nå.» Hun gikk bort til venninnen og tok omkring henne. Det ble et tafatt forsøk på trøst, men hun geleidet henne ned på farens stol bak skrivebordet. Ord ble fattige.
«Hva skal mor si nå? Og Simon? Nå blir det ikke noe bryllup. Jeg blir sendt på tukthuset i stedet.»
«Mari, hør på meg. Nå roer du deg ned. Det er klart at det blir bryllup, kjære deg.»
«Nei, det blir ikke noe av det. Simon vil da ikke ha meg nå? En morderske?» Mari la seg hulkende over skrivebordet.
Silja følte hennes såre fortvilelse, frykt og panikk. Det var en håpløs situasjon. Slikt skulle ikke skje på en dag som denne. På lønningsdagen, da alle var blide og fornøyde, da solen skinte og fuglene kvitret høyt i bjørketoppene. Mari var ung, bare tjueen år gammel og hadde hele fremtiden foran seg. Hun skulle gifte seg med Simon og få mange små, kanskje bygge sin egen stue på svigerfarens tomt.
Tankene kvernet rundt i hodet mens hun kikket skremt mot vinduet. Det var stille på sagtomta og ingen å se utenfor vinduet. Det var lenge siden saga hadde gått for fullt tidligere på dagen. Lenge siden arbeiderne hadde gått plystrende og glade hjem med lønningsposen i vestlommen, inkludert Ingar. Hun flyttet blikket fra vinduet og bort på den tause skikkelsen på gulvet. Selv om det var Mari som hadde slått ham i hjel, var hun innblandet i udåden.
«Jeg … jeg vil ikke i fengsel … å, Silja, livet mitt er slutt. Jeg kan like godt gå til Blekketjern og drukne meg.» Mari strigråt over skrivebordet og gjorde regnskapsboken, som lå der, våt av tårer.
Silja rettet seg opp. «Det kan du ikke. Sigfred er der og fisker, ifølge Ingar,» plumpet hun ut.
«Er han? Er ikke fyrbøteren i koia si?» Mari så mot vinduet.
«Nei, og gudskjelov for det nå. Hvis han hadde vært vitne til dette …»
«Om jeg bare kunne skru klokken tilbake. Om jeg bare kunne hatt dette ugjort.»
«Jeg er glad du kom, Mari. Hører du? Hadde du ikke kommet, hadde Ingar fullbyrdet …» Stemmen brast, men så tok hun seg sammen og gjorde seg hard. «Han fortjente det. Hvis han tok livet av Ingeborg … og dette … det han prøvde å gjøre med meg … han fortjente å dø.» Det føltes fryktelig å si det, men Silja sa det like mye for å trøste seg selv som for å berolige venninnen.
Det lot ikke til at ordene hadde noen virkning på Mari. Hun vugget overkroppen frem og tilbake mens tårene silte. «Jeg vil heller ta mitt eget liv enn å fornedre Simon, og mor og far. Forstår du? Jeg hopper i elven. Du får si det var en drukningsulykke.»
«Nå prater du over deg, Mari. Du skal slett ikke ta livet ditt, kan du skjønne. Du skal gifte deg med Simon. Hører du? Du skal gifte deg med Simon i din mors brudekjole i oktober, og jeg skal komme og spise elgstek med fløtesaus i bryllupet.»
Silja satte seg tungt ned på den ledige stolen på den andre siden av skrivebordet og tørket den klamme pannen med kjoleermet. Å lete etter et rent lommetørkle var det siste hun tenkte på. Føttene dultet borti skrinet hun i all hast hadde skjøvet under bordet. Det var pengeskrinet hun hadde kommet for å hente, det hun hadde glemt igjen. Nå forbannet hun sin egen skjødesløshet. Hadde hun ikke glemt igjen skrinet, hadde dette aldri skjedd.
Hun ristet på hodet. For noen timer siden hadde Sixten og hun sittet side om side og delt ut lønninger til arbeiderne. Hun grøsset idet hun tenkte på Ingar, som hadde kommet spradende inn på sin vante, bredbeinte måte. Det var uvirkelig å tenke på at han nå var død og aldri mer skulle arbeide på skurlageret.
Hun slet blikket fra den døde kroppen og trakk pusten skjelvende. Hun var delaktig i dette. «Det er min skyld. Han kom for å ta meg, og …»
«Men det var jeg som slo ham med spettet. Det var jeg som gjorde det, Silja. Jeg er nødt til å melde meg for lensmannen.»
«Det må du ikke.»
Mari så forskrekket på henne. «Hva mener du? Må jeg ikke melde meg?»
Silja tenkte på all verdens utveier, men fant ingen. Hvordan i himmelens navn kunne det være en løsning på dette?
«Hva er det du mener, Silja? Skal jeg tie om ugjerningen? Vi kan ikke grave ham ned bak skurlageret og ikke si noe? Vi kan da ikke det?» Mari var desperat i stemmen og brøt på ny ut i såre hulk.
Silja så på venninnen og tok en beslutning. «Nei, Gud hjelpe oss, men hva skal vi gjøre, da? Jeg forbyr deg å gå til lensmannen. Da er du ferdig. Da vil du aldri får se Simon mer. Da … da gjør jeg det heller selv. Da sier jeg at jeg gjorde det i selvforsvar.»
Mari sluttet å gråte og så sint ut. «Nei, det gjør du ikke. Aldri i verden om du gjør. Du kan ikke ta på deg skylden. Ikke for min skyld. Det … det fortjener jeg ikke, og du kjenner lensmannen. Han er så godt som i familie med Ingar. Lensmannen vil ta hans parti uansett. Dessuten går det rykter om at du er ei tøyte, som har lagt deg ned med gud og hvermann, og at du er med barn. Det var derfor din far fikk slag, sies det.» Ordene fosset ut av munnen hennes, og hun så flau ut.
Silja fikk vondt inni seg, samtidig som hun ble eitrende sint. Hun freste: «Jaså, det er dette folk plaprer om nå? Du vet at det er løgn. Det er den forbannede hushjelpen vår som har satt ut disse ryktene.»
Mari så storøyd på henne over skrivebordet. «Hvorfor har hun gjort det?»
Silja trakk til seg blikket og vegret seg for å forklare. Hun så ned i bordet. «Det … det vet jeg ikke, for hun har forduftet, pakket og tatt med seg alt og reist. Nå står jeg uten hushjelp.» Hun ønsket ikke at morens hemmelighet skulle komme ut blant folk. Hun visste fremdeles ikke om faren kjente til at moren hadde fått et barn utenfor ekteskapet. Hun ville i så fall ikke si noe til noen før hun fant den ukjente storesøsteren. Om hun levde. Og hva med denne mystiske gamlekjæresten, Jos? Visste faren noe om ham?
«Gud hjelpe oss, for en elendighet,» jamret Mari.
«Nå må vi prøve å tenke fornuftig. Vi kjenner lensmannen. Ingar ble sluppet fri mot mangel på bevis, og fordi lensmannen nå mistenker Aron, einstøingen i skogen. Men jeg har mine bange anelser, for blod er tykkere enn vann. Jeg så det på lensmannen da han var her og arresterte Ingar. Det var tungt for ham å svelge at det skulle være Ingar som var drapsmannen.»
«Men hva skal vi gjøre? Jeg går i hvert fall ikke med på at du tar på deg skylden og at jeg går fri. Det har jeg ikke samvittighet til. Da hopper jeg heller utfor brua, og da kan du si til lensmannen at det var jeg som gjorde det.» Mari så fortvilet ut. Hun var fremdeles hvit i det smale fjeset, og øynene var rødkantet av gråt.
  Silja lente albuene på bordkanten og gned fingrene mot tinningene. Hodeverken begynte å murre igjen. Utenfor tok det til å skumre, og hun hadde sagt til Mas-Karin at hun skulle være snar. Hun kom brått på noe.
«Hva gjorde du her nå?»
Mari tørket de våte kinnene og pusset nesen i et lommetørkle. «Jeg skulle møte Simon i veiskillet, ved brua. Vi hadde tenkt oss en tur på sletta.»
«Gikk du alene hjemmefra, gjennom skogen?» spurte hun overrasket.
«Nei, jeg dro med far. Jeg vet ikke hvor han skulle, men så fikk jeg se Jæger stå utenfor her, og da undret jeg meg over at du var her ennå.»
«Jeg har vært hjemom en tur, men uheldigvis hadde jeg glemt igjen pengeskrinet, så jeg måtte dra ned for å hente det, og da kom Ingar. Han hadde drukket, og …» Stemmen sprakk, og hun presset håndknoken mot tennene et øyeblikk, før hun klarte å fortsette. «Jeg er så glad for at du kom, selv om du måtte …» Igjen stanset ordene i munnen, og de kikket begge bort på den livløse skikkelsen på gulvet. Silja strammet seg opp. «Men vi må gjøre noe, før noen kommer. Vi må gjemme ham.»
Mari så redd ut. «Du mener at vi skal … grave ham ned?»
«Vil du på tukthuset? Det vil ikke jeg. Jeg har hørt de forferdeligste ting om det stedet. Du vil aldri slippe ut igjen, og om du noensinne gjør det, er du blitt gal. Da blir du likevel sperret inne på dårekista på livstid.»
Ordene hadde sin virkning på Mari. Hun så virkelig skremt ut.
«Vi må bli kvitt Ingar for evig og alltid og aldri si noe om dette til noen.»
«Hvordan skal jeg kunne leve med det på samvittigheten? Jeg har tatt et liv!» Mari skar i å gråte igjen.
Silja grep hendene hennes og knuget dem hardt. «Du er nødt til å bære det. Du har ikke noe valg. Dette er noe du må ta med deg i graven.»