Et sted langt inne i hodet plystret en fløyte. Først lavt, nesten så hun ikke kunne høre den, så sterkere, til den fylte hodet, ørene, kroppen.

Hun krøp sammen, orket ikke å åpne øynene. Lyden ble skingrende, så høy at hun måtte holde seg for ørene.

Lyden, hvor kom den fra?

Noe annet enn lyden fylte tankene. Smerten. Den bankende smerten i bakhodet.

Amelia ble liggende urørlig. Kjente tankene flakke mens hun forsøkte å få tak i hva som hadde skjedd. Minnene var som skygger i hukommelsen, mørke, flytende.

Hjertet stilnet i brystet. Tankene stanset, før noe smalt i hodet. Med et gisp rykket hun til, som om hun våknet etter å ha ligget i dvale. Redselen hugg tak i hjertet og klorte seg fast. Brystet hevet og senket seg fort mens hun forsøkte å klarne blikket.

Tåkesløret som hadde ligget over tankene hennes, forsvant. Franks ansikt trådte frem i minnene, der han sto ved trappeavsatsen etter å ha dyttet henne.

Hun hev etter været mens hun kikket seg rundt.

I noen øyeblikk hadde hun ikke kjent sin egen kropp, det var som om hun ikke hadde armer, ben, bryst, mage. Tankene og smerten i hodet hadde vært alt. Nå kjente hun at hun lå på magen, med det ene kinnet mot noe som stakk. Smågrus, streifet det henne.

Så kjente hun kvalmen. Den satt bak i halsen og presset seg nedover mot magen, som om hun hvert øyeblikk måtte brekke seg. Hun kjente mellomgulvet og halsen trekke seg sammen, i et forsøk på å kvitte seg med det som var stukket inn i munnen hennes, men hun klarte det ikke.

Hun lukket øynene igjen mens hun forsøkte å puste roligere. Litt etter litt slapp den voldsomme kvalmen taket, og hun kjente magen falle til ro.

Den skingrende pipingen i ørene hadde stilnet, men i det fjerne hørte hun noe annet. En lyd hun ikke kunne forstå hva var, selv om den lød kjent. En hes, skurrende krasling som gjentok seg gang på gang.

Langsomt åpnet hun øynene igjen. Sansene klarnet sakte. Alt hun ikke hadde sett, så hun nå. Et sted måtte det stå en liten oljelampe, for et gyllent lys flakket over de tykke, mørkegrå steinmurene, og da hun løftet blikket, kunne hun så vidt skimte et buet vindu med jernsprosser der oppe på veggen. Lukten var rå, slik det luktet av kald jord når frosten var i ferd med å bite seg fast om høsten.

Hjertet, som hun et øyeblikk trodde var stanset, raste av sted i brystet, så fort at det gjorde vondt.

Hvor er jeg?

Tankene skrek da hun forsøkte å vri seg over på ryggen, men hun var bundet på hender og føtter, og smertene i skulderen var for sterke til at hun klarte å snu seg.

Hun ble liggende på magen mens hun på ny forsøkte å løfte hodet.

Blikket hennes ble trukket mot lyskilden og den krafsende lyden.

En bøyd rygg var vendt mot henne. Noen planker var fjernet fra gulvet og skjøvet til side. En liten jordhaug ved siden av oljelampen ble stadig større, for hvert spadetak Frank tok.

Amelia trakk bena oppunder seg og skrek.

Til toppen