Slekter følger slekters gang (Heftet)

Serie: Morshjerte 28

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 28
ISBN/EAN: 9788202527884
Kategori: Romanserier
Omtale Slekter følger slekters gang

Nå blir Maren møtt med nikk og smil når hun er ute og triller vesle Tilde. Men det er krevende å ha et «annerledesbarn». En dag får hun en idé som kan hjelpe henne – og andre i samme situasjon.
Oda og Johannes arbeider hardt og målbevisst, og går fra suksess til suksess, men det har sin pris. De begynner å bli slitne av det harde livet, og lengter bort fra byen. Oda pines stadig ved tanken på at hun ikke ønsker å få barn, fordi hun vet hvor inderlig gjerne Johannes vil bli far.

Oda slo armene om halsen hans. – E elsker deg, Johannes.
Men ikke høyt nok til å gi ham et barn, spottet djevelen på skulderen hennes.
Johannes bøyde seg ned og plukket en prestekrage og satte den i håret hennes. – Du er ein sjelden blomst, Oda min, sa han og tok hånden hennes.
Nei, jeg er en egoist, tenkte Oda med tungt hjerte.

Dette er siste bok i serien. Gå ikke glipp av den uventede og rørende slutten!

Til toppen

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Utdrag

Moren og Oda ble sittende oppe etter at de andre hadde lagt seg. Det var sjelden de to hadde tid for seg selv, og Oda forsto at moren var bekymret for henne.
– E tykkjer du er like tynn att som du var da di kom i sommer, sa Maren. – Er du viss på at du er fresk, Oda?
– Ja da, mor, det feiler meg ikkje anna enn at e er slita.
– Men om du allveg er så slita, så vert du til slutt sjuk! Ka slags liv er det å leva slik?
– Tja, det kan ein kanskje spørre seg om, svarte Oda litt nølende. – Om det å ofre seg heilt for songen og musikken, slik vi gjer … om det er livet. Men ein kan ikkje få alt, veit du, la hun til. – Det er ingen som får både i pose og sekk.
– Nei, det er sant, nikket moren. – Det er utruleg ka du har oppnådd, og e forstår at du kan nå mykje lenger. Bli verdensberømt, kan hende. Og om det er det du vil og det du føler er rett, så skal du gjer det. Det er ditt liv. Men vi får berre ett liv, Oda, så det er viktig at det eine livet verkeleg er sjølve livet.
– Korleis skal ein veta det?
– Nei, e veit ikkje, svarte moren lavt. – Oftest får vi jo ikkje noko valg. Vi rår ikkje med alt, verken med livet eller med dei valga vi tek. Hun la hånden på Odas hånd. – Det har vore mykje løgn og fortielser i livet mitt, sa hun brått. – E har gjort mange gale valg – ikkje berre ein gong, men gong på gong. Men omsider forsto e at løgn alder er ei god løsning. Ein skal ikkje allveg sei alt, e meiner ikkje det – men løgn ... Hun svelget. – Løgna kan ingen rømme frå. Den tar oss allveg att før eller sia.
Stearinlyset på kjøkkenbordet kastet et varmt, flakkende skjær over ansiktene deres. Høstnatten sto mørk og stille mot kjøkkenvinduet.
– Emma var mor mi.
Det gikk et øyeblikk før Oda oppfattet hva moren hadde sagt. Det gikk et støt gjennom henne. Hun løftet hodet og så på moren med store øyne. – Ka du sa?
– Emma var mor mi, gjentok Maren lavt. – Og ho var mormora di, Oda.
Oda følte det som om hun sank. – Ka det er du seier? hvisket hun. – Korleis i himmelens navn kan det vara rett? Kor lenge har du visst det? Kofor har du alder sagt ...
– Emma villa ikkje at nokon skulle veta det, Oda. Det er ei lang historie ...
– E har heile natta, svarte Oda hest. – Fortell meg sanninga, mor!
– Da øydelegg e respekten og minnet ditt om dei to du kjente som bessmor og bessfar.
– Det er kan hende på høg tid.
Mens stearinlyset langsomt brant ned, fortalte Maren datteren sin den hjerteskjærende historien om Edith Bredli – den vakre, livlige hustruen til bygdas store mann og «velgjører», som ikke klarte å skaffe ham en arving. Om kjøpmann Thorvald Bredli, Odas bestefar, som satte prestisje og det han kalte «ære» foran alle menneskelige hensyn. Han gikk så langt at han ville kvitte seg med den ufruktbare hustruen sin, til fordel for en ny kvinne som kunne gi ham en arving. Og den han kastet sine øyne på, var Ediths søster – Emma.
– Emma kjente syster si, sa Maren hest. – Ho visste at ho Edith villa ha tatt livet av seg om ho vert skilt og måtte leve i fattigdom og skam. Bessfar din og livet som overklassefrue betydde alt for ho Edith. Ho trudde at ho var elska, og så oppdaga ho at ho ikkje var meir enn ei avlshoppe når det kom til stykket.
– Og det orka ikkje Emma leva med, hvisket Oda. – Ho var visst den einaste i den familien som hadde eit levende hjerte, som hadde omsorg og kjærlighet for andre, og det ein kaller anstendighet.
Maren tidde. Hun husket hvor forferdelig hun hadde syntes historien var da hun hørte den første gang. Men når hun nå satt her og fortalte datteren sin sannheten, føltes det enda verre. Hun ble overmannet av sorg, sinne og skam over det som hadde skjedd, men hun ville fortsette, hun måtte fortsette. Ingen flere løgner eller fortielser nå!
Men Oda hadde allerede skjønt det meste. – Så det begynte allerede med ho Emma! sa hun hest. – Den egentlege bessmora mi. Ho ofra seg for å redde syster si. Ho gikk med på å få deg, og så ga ho deg bort til ho Edith og bessfar. Og nokon år seinere fødte du meg i lønndom og løgn, og ga meg bort. Og e ... Og e … Stemmen skalv, og tårene rant nedover ansiktet hennes. – Og e rømmer, e lyg og bedrar, og e føder Milla –og gjer ho bort. Det her har vore ein rød tråd gjennom livet vårt, mor! Frå mor di og det ho meinte var det rette å gjera, til deg og det du og trudde var til det beste for meg – og så til meg. E praktisk talt ga barnet mitt til ho Birgit, for e makta ikkje å vara mor. E tenkte mest på meg sjølv. Men e tenkte på ho Milla òg, på ka son var best for ho. For e er ikkje etla til å vara mor!
– Oda, da! Maren grep hendene hennes over bordet. – Det er ikkje sant! Husk på korleis ho Milla vart til, og kor ung du var. Likvel elska du Milla. Det veit du!
Det var som om Oda ikke hørte hva moren sa. – Slik var det altså, fortsatte hun brutt. – Slik har det vore i tri generasjoner – tre generasjoner med kvinner som lyg og bedreg og gjer vekk ungan sine.
– Men Oda ...!
– Ja, mor, e hører ka du seier. Vi alle har gjort det i beste mening – gjort det for ungan våre. Nå ja, ikkje Emma da – ho tenkte vel mest på å berge syster si. Er det ein forbannelse som hviler over oss, mor? Er det noko som går i arv? Forstår du no at e alder vil ha unger?
Moren kvakk til. – Ka er det du seier? Vil du alder ha unger?
– E vil ikkje snakke om det, sa Oda. – Ikkje no. Men e er glad du fortalte meg det her, mor. For e forstår deg no. Du trudde at du ikkje kunna gje meg det livet du villa at e skulla ha, det livet du trudde var best for meg. Du var aldeles alæn, og du var så ung. Du forsto ikkje at den e trengte mest, var deg. Berre deg. Ei mor, la hun hviskende til.
En stund ble det helt stille mellom dem. Restene av en nesten utbrent vedkubbe raste sammen i svartovnen, og et øyeblikk gnistret og flammet det opp i den.
– Kan hende har vi gjort fél, all tri, sa Oda og reiste seg. – E veit ikkje. Men e har tilgjeve deg, mor. Det skal du tru meg på. Vi har allveg eit valg, men det føles som om det som skjedd med ho Emma, deg og meg ikkje ga oss noko valg. Det får vara som det vil. Men du skal veta at e har tilgjeve deg, gjentok hun. – Det er verre å tilgje seg sjølv.
Fort bøyde hun seg frem og kysset moren på kinnet. Så forsvant hun stille ut gjennom kjøkkendøren.

Til toppen

Bøker i serien