Spirende kjærlighet (Heftet)

Serie: Alvestad 45

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 45
ISBN/EAN: 9788202539832
Kategori: Romanserier
Omtale Spirende kjærlighet

Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Da de tok opp brattgutua, kikket hun bort på Verner. Han sa ikke noe før de var på toppen. Da så han på henne og smilte: – For et storslagent syn. Dette er altså Alvestad?
– Min barndoms gård, sa Karen Sofie stolt.
– Flotteste stedet på jord, istemte Embrek.
På trammen sto foreldrene, begge hadde trukket i finstasen. Følelsene fikk det til å klemme rundt Karen Sofies hals, og hun måtte blunke bort tårer. Alt dette, for henne. Eller, ikke bare for hennes del, for Verners også.

Til toppen

Andre utgaver

Spirende kjærlighet
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Hun skalv på hånden da hun tok i dørklinken. Fortsatt var det mulig å snu, men hun skulle ikke være feig. Døren knirket da hun skjøv den opp. Det var nytt og fikk henne til å kveppe. Dunkelt lys sivet mot henne. – Kristoffer? Hun sa det lavt, prøvende. Fikk ikke noe svar. Tappert gikk hun innenfor. Han satt i sykestolen borte ved vinduet, men han betraktet ikke utsikten. Gardinene var trukket for, slik at lyset måtte kjempe seg vei gjennom glipen i de mørke gardinene. Sov han? Han satt urørlig. – Kristoffer? forsøkte hun seg igjen. – Det er meg, Sigrid. Det knirket borte ved stolen, en hånd ble løftet. – Gå! Stemmen var mer kraftløs enn hun hadde ventet. Det ga henne mot. – Nei, denne gangen kan du ikke skyve meg unna. Hun gikk mot ham. – Det har gått altfor lang tid, Kristoffer. Det er på tide at vi snakker ut om det som hendte. Det kom en hul latter fra ham. Han slo ut med hånden. Denne gangen så hun at han holdt omkring en flaske. En annen lå knust ved siden av stolen. Brennevinsdunsten var tung og kvalmende. – Har du drukket midt på dagen? Hun stanset ved siden av ham. Så med bestyrtelse på glasskårene på gulvet. – Morgen, kveld, midt på dagen. For meg er alle tider det samme. – Du kan vel i det minste trekke fra gardinene. Hun gikk mot vinduet og trakk dem til side uten å ha fått tillatelse. Lyset fikk strømme fritt. – For helvete! hveste han bak henne, og mumlet noe mer som hun ikke klarte å tyde. Hun snudde seg, ville si noe oppmuntrende, men ble forskrekket da hun så ham. Kristoffer var knapt til å kjenne igjen. Han hadde lagt seg til skjegg, hun visste ikke om det var av eget ønske, eller bare fordi han hadde gitt opp å rake det vekk. Kinnene var magre, haken spissere. Men det var likevel øynene hans som sjokkerte henne mest. De virket døde, som om lyset for lengst hadde sluknet i dem. – Du kommer nå, ja, når du kan godte deg over din ynkelige tufs av en bror. Han satte flasken for munnen og tok en slurk. Slapp ut en rap da han hadde presset væsken ned. – Kristoffer, jeg … – Ingen bortforklaringer, jeg er lei av dem. Lei av alle som prøver å forstille seg. Tror de ikke at jeg ser hva de egentlig tenker? Hvordan de godter og fryder seg over dette helvetet jeg lever i hver eneste dag? Hun fant ikke noe å si. Kristoffer luktet stramt av svette, og noe annet ubestemmelig som fikk henne til å tenke på gamle mennesker. – Jeg er så lei for det, Kristoffer, sa hun til slutt. – Jeg forsøkte å komme hit etter ulykken, men du ville ikke se meg. – Stakkars lille søster. Han gren på nesen. – Tror du dette forandrer noe? Jeg har ikke glemt skammen du påførte gården. Folk snakker enda om hvordan du reiste fra ektemannen din, som en tispe i løpetiden. Hun stålsatte seg for smerten som ordene hans forårsaket. Det var ikke nytt, han hadde gjentatt ordene mange ganger. Effekten var også mildere denne gangen. Hun hadde blitt sterkere, tryggere på det hun hadde og den hun var. – Folk snakker om Borge også, hvordan han ble fengslet for medvirkning til drap. Hadde jeg blitt hos ham, ville skammen vært større. Så nei, jeg vil ikke be om tilgivelse for det jeg gjorde. Jeg hadde mine grunner. Men jeg ønsker ikke at vi skal være fiender lenger heller. Jeg vil at Lovinda endelig skal få se gården hvor jeg vokste opp, og at hun skal bli kjent med deg. Og jeg vil at du skal tale med Lavrans. Han har blitt så klok. Jeg vil hjelpe deg, Kristoffer. Det som hendte med deg var grusomt. Jeg er så lei for det, og ber for deg hver eneste dag. Han slapp flasken i gulvet. Den gikk i knas, brennevinsdunsten ble sterkere. – Det blir ikke bedre av at du drikker, fortsatte hun modig, og ble møtt av en hånlig latter.

– Ikke kom her og predik om at du vet hva som er bra for meg. Du som alltid har møtt motgang med gråt og bønner og skjelvende hender. – Du har rett i det, Kristoffer. Jeg var aldri like modig som deg, eller som Hanna. Men nå er det du som ikke våger å leve. Du gjemmer deg her inne, bak tykke gardiner, mens du forsøker å sløve ned tankene med spirituosa. Hva tror du det vil gjøre for deg? Han lo igjen, en hes latter som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. – Det vil gjøre all forskjell, kjære søster. Denne gangen skal jeg våge mer enn noensinne. Han lot hånden gli ned langs siden av sykestolen. Først trodde Sigrid han skulle trekke frem en ny flaske. Så fikk hun se geværet. Hun stivnet. Så for seg Lovinda og Lavrans. Jeremias. Hun hadde ikke fortalt dem at hun gikk til Bakken. Dette var hennes ærend som hun ikke hadde villet blande noen inn i. Jeremias ville bare forsøkt å få henne fra det. – Legg det bort, Kristoffer. Han så ikke på henne, øynene var festet på våpenet. Han kjærtegnet skjeftet. Det var farens gevær, så hun. Han hadde brukt det på jakt. Ellers pleide det å være innelåst i et skap. Nøkkelen var gjemt et sted som bare faren visste om. Han tok ikke sjansen på at noen av ungene skulle bli nysgjerrige. Det fantes eksempler på vådeskudd der et barn var blitt drept. – Jeg felte min første bjørn med dette vidunderet, sa Kristoffer langsomt. Stemmen hans fikk en ny klang. Ble mildere. – Et godt skudd var det, jeg kan fortsatt huske hvordan jeg la an og siktet. Utysket forsto vel knapt hva som skjedde. – Jeg husker det, du er en god skytter, Kristoffer. Sigrid tenkte febrilsk, men noe sa henne at det var viktig at hun forholdt seg rolig. Ikke for det, hun trodde ikke at broren ville gjøre henne noe, men geværet skremte henne. For henne representerte det bare død, ikke forlystelser som dem broren hennes la frem. – Og jeg reddet frøken Louise, som den gang het Alvestad, med denne børsa også. Men neimen om jeg fikk noen ære eller takk for det. Ingrid var like vond og vanskelig, aldri har jeg vært bra nok for folkene der borte. De føler seg hevet over alt og alle. Hva Bjørn Anders skal med Hannas datter, begriper jeg ikke. Ikke er hun pen å se på, og noe tæl er det heller ikke i henne. Og faren er husmann. – De holder av hverandre, sa Sigrid stille. Kristoffer strøk over geværet som om han ikke hadde hørt henne. – En gang hadde jeg lyst til å gå til Alvestad og skyte dem alle sammen. Far burde ha gjort det selv, men han lot synden få utfolde seg fritt. Bastarden hans hadde endatil skam nok til å vise seg her, og trodde han hadde krav på Bakken. – Du snakker om Ingrids bror, Daniel? – Vår bror, Sigrid, selv om jeg helst ikke bruker den betegnelsen om kreket. En stakkar var han, både i livet og i døden. Fars blod kan ikke ha utgjort noen stor del av ham. – Kan du ikke være snill å legge bort geværet, Kristoffer? Jeg skal finne piken, så rydder hun opp flaskene. Kanskje vi kan sette oss ute på trammen og prate. Det er en nydelig dag, varmt og herlig i solen. Det vil gjøre deg godt. – Jeg har tenkt meg andre steder. Og da blir de glade, alle her på gården. Særlig Jon Sigurd. Uhyggen krøp gjennom Sigrid.

Til toppen

Bøker i serien