Silja har hele tiden trodd at sagbrukene var årsaken til faren og onkelens bitre uvennskap, og blir overrasket da prestefruen røper den virkelige årsaken.
    Endelig kommer fløterne til Tangensjøen. Alle vil se den årlige begivenheten, og heller ikke Silja klarer å holde seg unna. Men hun blir ille berørt da Karl Oskar røper for alle hva han føler for henne.

Folk lo og jublet, men hun ble flau. Hun merket også ungjentenes skuffede ansikter og misunnelige blikk. Milde himmel, hva vil folk tro nå.
    Hun sto med geitramsen i hånden og druknet i det himmelblå, muntre blikket hans. Han bøyde seg frem, kysset henne freidig på kinnet og hvisket ord som bare hun kunne høre.

UTDRAG FRA BOKEN:
Hun forlot graven og gikk hastig ut fra kirkegården. Da hun var på vei mot vognen, kom det noen ut av presteboligen, og hun så straks at det var prestefruen. Hun hadde ikke lyst til å snakke med henne nå, men da prestefruen fikk øye på henne og kom hastende bort, kunne hun ikke være uhøflig. Hun var usikker på hva hun hadde i vente, om ryktene hadde nådd prestegården også. Prestefruen var alltid vennlig og elskverdig, men hadde hun ikke et strammere uttrykk i det bleke ansiktet enn vanlig?
 Silja ranket seg, smilte forsiktig og hilste. «Signe dagen, frue.»
 «Frøken Olafsen, jeg syntes det var noe kjent. Jeg så Dem fra vinduet. Var De på graven til Deres mor?»
 Silja nikket.
 «Ja, De steller pent med graven hennes, men si meg, var det ikke unge herr Bøchmann som var der ute på kirkegården? Snakket De med ham?»
Silja kastet et blikk mot kirkegården. «Jo, jeg tror det var Engebreth Bøchmann, men jeg snakket ikke med ham.» Hun følte seg ille til mote under det granskende blikket til prestefruen. Hun syntes hun var annerledes enn hun pleide. Hun var mer avmålt og studerende, og blikket hennes streifet flere ganger det smale livet til Silja. Igjen kjente hun raseriet mot baronens søster, som hadde stelt i stand de falske ryktene.
 «Jeg så Dem ikke i kirken under lysningen?»
Hun kjente det brenne i kinnene. «Jeg … jeg kunne ikke komme fra, dessverre, men jeg må få lov til å gratulere Dem på Deres datters vegne. Når skal bryllupet stå?» 
Prestefruen fikk noe mildere over seg. «De unge må pent vente til neste vår.»
 «Så lenge?» glapp det ut av Silja. Hun tenkte på Mari og Simon, som syntes det var vel lenge å vente til oktober. Men så hadde de også smakt på godene. Det hadde nok ikke prestens datter og Sigbjørn, fetteren hennes, gjort.
Prestefruen fikk et snurt oppsyn. Det grå, nærsynte blikket for igjen over magen til Silja. «Ja, vi kan da ikke ha vinterbryllup. Det er så kaldt i storstuen og altfor strevsomt å fyre opp i gjestehus og stabbur for langveisfarende gjester. De vil komme helt fra Odalen, Ringerike og Kristiania. Nei, bryllupet får vente, men jeg hører at datteren til Melvin Buholtet skal giftes allerede i oktober. Mon tro hva det skyldes.» Prestefruen nikket megetsigende.
Silja gjettet hva hun tenkte, og denne gangen hadde prestefruen rett. Mari trodde hun skulle ha barn.
 «Jeg spurte fru Agnes rett ut om det var en spesiell grunn til at de ville ha bryllupet så fort, men det fikk jeg ikke noe svar på.»
 Silja var utålmodig etter å dra. «Beklager, frue, men jeg bør komme meg hjemover.»
Men prestefruen ville ikke gi slipp på henne så fort. Hun tok henne lett i armen og lente seg frem. Stemmen var lav og innsmigrende. «Frøken Olafsen, vil De ikke komme inn på en kaffetår? Er det ikke noe De vil … snakke med meg eller min mann om, i all fortrolighet? De vet, alt blir bedre hvis man letter sitt hjerte og kan få tilgivelse.» Prestefruen blunket og så avventende på Silja.
 «Unnskyld meg, men hva skulle jeg ha tilgivelse for?» Det knyttet seg i magen, hun visste hva som ville komme.
«Det går rykter i bygda, frøken Olafsen. Om at De skal ha barn, og at herr Bergström er villig til å ta på seg ansvaret. Det sies at han allerede har spurt Deres far om Deres hånd og fått samtykke.»
Nå ble Silja for alvor glohet i ansiktet. Munnen var tørr som sand. Om hun hadde hatt baronens søster fremfor seg nå, kunne hun ha kvalt henne. Hun hadde planlagt alt hun skulle si til sitt forsvar, men nå sto hun her uten et ord, rødmende som en skolejente.
 Prestefruen så på henne med medlidende blikk, men det var ingen fordømmelse å spore. «Min mann og jeg trodde virkelig ikke at noe slikt skulle hende Dem. Ikke herr Olafsens datter. Og Deres mor, som var som en engel da hun levde. Et verdig forbilde for enhver kvinne i bygda.»
Silja kjente at det hetnet til i henne. Ja, frue, De skulle ha visst hvor dydig og prektig mor var. En engel var hun, men med skitne vinger. De skulle ha lest dagboken hennes. Tankene drev sinnet opp til overflaten, nå måtte hun få en slutt på dette tøvet en gang for alle.
 «Frue, jeg er redd De og Deres mann har hørt feilaktige rykter om meg. Jeg er ikke med barn, og jeg skal heller ikke gifte meg med herr Bergström.»
Prestefruen rykket til og gispet høylytt. Hun løftet hånden til halsen og så forvirret ut. «Det er altså ikke sant? De skal ikke ha barn?»
 «Nei, det er ikke sant. Vi har hatt en løgnaktig hushjelp i huset, som jeg også tok i å stjele. Hun er nå avskjediget, men jeg vet at det er hun som har satt ut disse ryktene for å hevne seg.» Hun hørte selv at hun dirret i stemmen, men nå var det i hvert fall sagt. Hvis hun fikk stanset rykteflommen på prestegården, hadde hun kommet langt.
 Prestefruen foldet straks hendene og så umåtelig lettet ut. Smilet kom frem. «Å, du store, det var da inderlig godt å høre. Og beklager så meget at jeg og min mann har mistrodd Dem. Ja, skal jeg være ærlig, trodde jeg ikke helt på dette. Ikke om Dem, frøken Olafsen. Men si meg, det er altså ikke tilfellet at det vil bli en forbindelse mellom Dem og herr Bergström? Han er en bra mann og et godt parti for Dem.»
 «Det kan så være, men jeg synes ikke det haster med ekteskap.»
 «De er over tjue. De bør ikke vente for lenge, frøken Olafsen. Jeg er så glad for vår kjære Ann-Soffi, at hun snart er i havn og kan stifte familie. Vi hadde håpet at hun og unge herr Bøchmann ville finne sammen, men …» Prestefruen ristet på hodet. «Men Deres fetter er en hyggelig mann.»
 «Det er han sikkert. Jeg håper Deres datter får et lykkelig ekteskap. Som De kjenner til, frue, kjenner jeg ikke min onkels familie så godt.»
Prestefruen foldet hendene igjen. «Hm … ja, det er bedrøvelig, dette med den gamle familiefeiden. Deres far og onkel burde begrave stridsøksen en gang for alle.»
 «Det sa mor også. Hun foreslo flere ganger for far at de skulle ha slått sammen de to sagbrukene i stedet for å krige mot hverandre.»
Prestefruen så fraværende ut et øyeblikk. Deretter så hun granskende på Silja. «Så Deres far har aldri fortalt Dem årsaken til uvennskapet?»
 Silja stirret på prestefruen. «Nei, etter som jeg ble eldre, forsto jeg at det dreide seg om sagbrukene.»
Prestefruen så mot kirkegården, i retning gravstedet til Siljas mor. «Det er kanskje ikke så rart …» mumlet hun.
 «Hva mener fruen?» Silja merket at hun ble nysgjerrig. 
«Deres mor visste antagelig ingenting om det, og da er det naturlig at heller ikke De har fått kjennskap til fortiden.»
Silja ante uråd. «Så det handler altså ikke om sagbrukene?»
 «Nei, det handler om en kvinne.» Prestefruen smilte vemodig og ristet på hodet.