Det raslet i buskene langs jordet, og Rakel skvatt ut av tankene. Hun løftet hånden og la den om korset i halsgropen. Det er bare et dyr, sa hun til seg selv, ingenting å være redd for. Likevel slo hjertet hardt i brystet mens hun skottet rundt seg i et forsøk på å finne ut hvor lyden kom fra.
– Frøken Ovreid? lød en sped stemme.
– Eilert? sa hun og reiste seg fra stubben. – Er det deg?
En liten skikkelse kom frem fra buskene og stanset ved siden av henne.
– Jeg så at De satt her, sa han forsiktig. – Jeg håper ikke det gjorde noe at jeg kom bort?
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte hun. – Jeg har lurt veldig på hvordan det står til med deg og din mor.
Han så ned og trakk på skuldrene.
– Vi har det som før. Han sparket i bakken med den ene foten.
– Jeg er lei for det, sa hun lavt. – Om jeg bare … 
– Ikke tenk på det, frøken Ovreid, avbrøt han. – De har gjort så mye for oss. Mor er mye bedre, hun er nesten helt frisk igjen.
Rakel ble varm av glede. Hun hadde overhørt Ingvald Svartangen fortelle det til faren, men det var noe helt annet å høre det fra Eilert.
– Det er jeg veldig glad for, svarte hun.
– Ja, men presten var ikke så glad, sa Eilert betuttet.
– Hva mener du? spurte hun overrasket.
– Han var på besøk her om dagen. Da han så mor, ble han helt merkelig. Han snakket om at doktoren hadde sagt at hun var døende, og han så nesten sint ut da han forsto at hun ikke var det likevel. Han sa at det ikke var normalt, at slikt ikke skulle skje.
Det blinket av tårer i Eilerts øyne. – Ville han ikke at mor skulle bli bra igjen, tror du?
– Det ville han helt sikkert, Eilert, sa Rakel. – Han ble vel bare overrasket over at hun var så mye friskere enn han hadde forventet. Når han får vennet seg til tanken, blir han nok glad, han også.
Rakel sa det for å trøste, for det var ikke overraskende om presten ikke likte det som var skjedd. Han mente det lå en ondskap over bygda, og han så vel tilfriskningen som noe unaturlig. Men hvordan kunne han se ondskap i det at Eilerts mor ble frisk igjen?

Til toppen