– Du får komme med oss, så vi får snakket med deg en plass der det er litt roligere. Stemmen var mørk og myndig. Tharald hadde gått imellom Rebekka og Klara, den mørkhårede kvinnen fra Klövsjö, før det kom til direkte håndgripeligheter mellom dem.
Med et kraftig dytt slapp Rebekka omsider taket i den svenske kvinnen. Hun var så eitrende full av sinne at hun måtte kjempe for å besinne seg. Hun hadde mest lyst til å bite, klore og lugge den andre kvinnen. Hun kunne ikke tenke klart, langt mindre fornuftig, hjertet var fylt av en rødglødende smerte.
Mannen Klara hadde danset med hadde forsvunnet da Rebekka sprang på henne. Opptrinnet var blitt lagt merke til, men da Tharald gikk imellom og skilte de to kvinnene, mistet folk fort interessen. Felespillet tok til igjen, og folk kastet seg atter ut i dansen, eller sto langs veggene og så på mens flaskene med blankt i gikk rundt.
Det luktet svakt av brennevin av Klara også, og av noe annet som kunne være såpe eller en parfyme. Det luktet ikke stall og hest av henne, slik det gjorde av så mange andre.
Hun visste nok å holde seg ren og lokke til seg mannfolkene med forræderske dufter, tenkte Rebekka fra seg av angst og sinne. Var det slik hun hadde lokket til seg Ulf? Med godlukt og det falske smilet, latteren hun hadde hørt trille fra Klara mens hun danset, før hun hadde grepet fatt i henne?
Denne kvinnen var nok ikke uvillig til å slippe ned den vide stakken heller, og kunne sikkert gjøre slikt som var lett å ty til for en vakker kvinne når det var noe hun ønsket av en mann.
Hadde Ulf virkelig vært så lett å lure? Hjertet gråt ved tanken. Det måtte ha vært i fjor de traff hverandre, på Røros, det var i så fall bare et par uker etter at han hadde vært sammen med henne på Lie. Da de hadde vasket hverandre rene i fjøset og ligget i hverandres armer hele natten, vært så nær hverandre som det er mulig for to mennesker å komme. Kunne han virkelig ha glemt henne så fort? Til tross for alt de hadde vært gjennom, på godt og vondt, som hadde bundet dem sammen med sterke bånd? Glemt alle løfter de hadde gitt hverandre? 
Da var han en annen mann enn den hun hadde trodd, en hun ikke kjente.
Verre enn følelsen av sjalusi, var skuffelsen over at Ulf kunne gjøre dette mot henne, svike henne på denne måten.
Det var ikke mye heltemot over det han hadde gjort.
En stemme inne i henne sa at hun ikke kunne vite for sikkert hva Ulf hadde gjort eller ikke. De hadde bare svenskenes ord for det. Først mennene i stallen, men de hadde alt vært fulle og kunne sikkert finne på å si hva som helst.
Og nå denne Klara, hun hadde ennå ikke sagt noe om Ulf, men hun merket på henne at det ikke var dikt og løgn det mennene i stallen hadde fart med. Ikke alt sammen. Klara kjente Ulf, og alt talte for at det var hennes Ulf.
Tharald gikk mellom dem ut av danselokalet, han hadde et fast grep om armen på Rebekka mens han førte henne mot et av bålene som brant inne i gårdsrommet. Han gløttet seg hele tiden tilbake for å se at Klara fulgte etter.
Han stilte seg ved bålet, mellom Rebekka og Klara.
– Nå skal vi snakke sammen om dette som voksne folk, sa han og så vekselvis på dem, holdt blikkene deres til han fikk et motvillig nikk, først fra henne, så fra Klara. – Det medfører altså riktighet at du bor sammen med en mann fra Norge som heter Ulf. Kan du fortelle oss noe som kan bekrefte eller avkrefte at det er samme Ulf som vi snakker om? Bruker han etternavnet Gaupli?
– Jeg vet ikke, svarte Klara nølende. – Jeg er ikke sikker på om han har fortalt meg noe etternavn. Det lyder kanskje litt konstig, men vi har ikke snakket så mye om tiden før han kom til Sverige. Han brukte navnet Alex her på Røros i februar i fjor, men da han kom til Klövsjö på høsten, fortalte han at det riktige navnet hans var Ulf.
Hjertet sank i brystet på Rebekka. Litt av sinnet rant av henne. Men desto mer sto hun der med vonde følelser, med skuffelse og bitterhet. Sjalusi mot Klara også, jo visst var den der fortsatt, men mer og mer var det skuffelsen over det Ulf hadde gjort, som brant i henne. 
Hun måtte bare ha endelig visshet for at det var ham. 
– Har han noe kjennetegn, denne Ulf som du bor sammen med, spurte hun lavt. – Har han noe arr? Hun bet seg i underleppen, gråten var ikke langt unna, men hun ville ikke vise slike følelser, ikke nå, ikke overfor denne fremmede kvinnen.
– Det stemmer det, han har et arr, svarte Klara. – Et langt arr. Hun strøk pekefingeren på skrå over kinnet for å vise hvor arret satt.
Så var det ingen tvil. Det brast for Rebekka. Hun kunne ikke holde tilbake et hulk, leppene begynte å skjelve. Hun vaklet og måtte støtte seg på Tharald for ikke å falle over ende.
– Så er det vår Ulf, sa Tharald. – Ingen tvil om det.

Til toppen