Svik (Heftet)

Serie: Julie 12

Forfatter:

, Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202537913
Kategori: Romanserier
Omtale Svik
Julie får brev fra Pernille, der hun forteller at hun har flyttet til farens gård. Julie bestemmer seg for å ta med barna og reise for å se hvordan Pernille har det.

Julie frøs av kulden i stemmen hennes og den uvennlige tonen. Kvinnen foran henne var blendende vakker, men kald og utilnærmelig. Var hun slik mot Pernille også? undret hun. For Pernille var fremdeles for et barn å regne. At Dina hadde følelser for Nikolai, var det ingen tvil om.

Til toppen

Andre utgaver

Svik
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Pernille sto ved vinduet og kikket ut på de bølgende åkrene som strakte seg ned mot Mjøsa. Hun kjedet seg. Dagene hun ikke var på skolen ble lange, og faren Nikolai lot henne ikke ta del i arbeidet på gården. Hun fikk bare lov til å stelle for hestene. Nå var de sluppet ut i havnehagen, og drengene var i gang med å vaske stallen ren etter vinteren. Mens hun bodde på Lien, hos besteforeldrene, hadde hun måttet arbeide. Bestefaren hadde vært nøye med at alle tok del i arbeidet. Nå var livet hennes forandret. Bestefaren var død, og hun hadde fått et hjem. Et ordentlig hjem. Faren elsket henne høyt, og hun elsket ham. Det hun hadde drømt om på barnehjemmet, var blitt virkelighet. Det hendte hun måtte klype seg selv i armen for å tro at det var sant. Pernille snudde seg og lot blikket gli over stuen. Det var egentlig et bibliotek. Den ene veggen var dekket med bokhyller fulle av bøker, og fra taket hang en lampe i blomstret porselen. Et skrivebord sto ved vinduet. Faren pleide å sitte der når han arbeidet med gårdsregnskapene. Innenfor biblioteket var finstuen, som bare ble brukt når de hadde gjester. Stuene hadde mørke tømmervegger og smårutete vinduer. Det ga en lun og trivelig stemning, helt annerledes enn de lyse stuene på Lien gård, med store vinduer som slapp inn mye lys. Pernille trivdes på farens gård, som het Nordsæth. Den var ikke så stor som Lien, men lå vakkert til på en liten høyde med utsikt over Mjøsa. Hun gikk bort til bokhyllene og lot en finger gli langs ryggene på bøkene. Pernille likte ikke å lese, så de fikk stå i fred for henne. Hun snudde seg da døren gikk opp og Dina kom inn. – Hva gjør du her inne på denne tiden av dagen? Har du ikke noe å gjøre? Dina var sur i stemmen. – Nei, sa Pernille. – Hvis jeg bare kunne få hjelpe til med noe. Hun visste at tjenestefolkene var travelt opptatt med vårrengjøringen. Det ble vasket i både fjøs og våningshus. Vinteren var over, nå sto sommeren for døren, og da måtte alt være rent. – Du vet hva Nikolai har sagt om det. Hun lot blikket gli vurderende over Pernille. – Du er sterk og hadde ikke hatt vondt av å ta i et tak. Øynene hennes smalnet. – Men Nikolai kommer ikke tilbake før i kveld. Hvis du vil, kan du hjelpe Hanna med å vaske klær. Hun blir glad for det. Jeg skal ikke si noe til Nikolai. – Det vil jeg gjerne. Og jeg skal snakke med far, jeg liker å arbeide, sa hun og smatt forbi Dina, glad for å slippe fra henne. Hun visste ikke hvorfor Dina mislikte henne slik. De andre på gården hadde ønsket henne velkommen og var alltid blide og vennlige mot henne. Pernille fryktet den skarpe tungen til Dina, det gjorde forresten de andre på gården også, visste hun. Ikke at Dina var slem mot henne på noe vis, men hun lot henne forstå at hun ikke var velkommen på gården. Og hun hadde aldri noe fint å si til henne. Dina var husholderske på gården, og hun var nøye med at ingen sluntret unna arbeidet.

Til toppen

Bøker i serien