Emma kjente en kuldegysning gjennom kroppen. Aslak hadde kjent henne igjen! Tusen tanker raste gjennom hodet. Hva skulle hun si? Han sto bredbent og sperret veien for henne. Ansiktet var blekt og blikket, som et kort øyeblikk møtte hennes, bar en forskrekkelse i seg, nesten redsel, tenkte hun. Skjønte han at hun hadde overhørt samtalen mellom ham og mannen i de loslitte klærne? Alt tydet på det, så hva skulle hun si? Hun valgte den enkleste utvei. Med blikket festet på de blankpussete skoene hans, hvor et løvblad lå og skalv i brisen, sa hun med skjelvende stemme:
 – Beklager, men du har nok tatt feil av meg og en annen. Hun tok et skritt til siden for å gå forbi ham. 
 – Heter du ikke Emmy, jeg mener Emma?
 Hun ristet på hodet og skjulte blikket ved å se ned i bakken. Grusen flimret foran øynene hennes. Grå toner, ispedd hvitt. Hun husket at han hadde bemerket de himmelblå øynene hennes den gangen hun møtte ham hos Augusta. 
 – Nei, det gjør jeg ikke. Mitt navn er ... Sophie. Hun vendte blikket en annen vei og strøk forbi ham mens hun klemte håndvesken inntil seg. Hjertet var som en ambolt i brystet, og halsen snørte seg sammen. Hun hadde mest lyst til å løpe derfra, men tvang seg til å gå rolig, og våget ikke å se seg tilbake. Hun følte sterkt at han fulgte henne med blikket. Bena skalv under henne, og inni henne raste følelsene. Redsel, sinne og forakt. Aslak var en kjeltring, en som fløt på sjarmen, men øynene røpet hvem han var. De kunne ikke skjule sluheten som lå og lurte bak det flotte utseendet. 
 Hun tok av fra veien og gikk gjennom et smug. Det luktet stramt av ekskrementer og urin der. Noen hadde kastet fra seg en grå pose, og et par katter sloss om innholdet. En rotte pilte forbi og forsvant inn i en sprekk i muren. Emma grøsset og hastet videre. Måtte komme seg vekk fra ham, selv om hun sa til seg selv at hun ikke hadde noe å være redd for. 
Hun sank ned på en steinmur like nedenfor smuget og så seg om. En eldre mann som rakte plenen i hagen bak muren nikket og smilte til henne, før han fortsatte med sitt. Emma børstet smuss av skjørtet og ruslet videre mens hun tenkte gjennom samtalen mellom Aslak og den fremmede mannen. Hva dreide dette seg om? Aslak skyldte mannen penger, så mye forsto hun, og mannen krevde dem tilbake med renter. Hun husket hva Augusta hadde sagt: Han har vel nok penger til å kjøpe forretningen, rik som han er. Kanskje han ikke var så rik likevel, og at det var skipsrederens datter som forvaltet pengene?
 Tankefull gikk hun videre, men stoppet brått. Hvor dum gikk det an å være? Hun hadde i forvirringen sagt at hun ikke var den Emma han trodde hun var, men hva om han fikk se henne komme ut av tantens hus? Det var bare ett hus mellom hans eiendom og tantens, så muligheten for å møte ham igjen, var stor. Hun kunne ikke stenge seg inne av redsel for å møte ham, så hva skulle hun gjøre? 
Nå angret hun på at hun ikke hadde innrømmet hvem hun var, hun skulle bare ha smilt vennlig og gått videre. Sagt noe om at hun nettopp kom, eller noe som fikk ham til å tro at hun ikke hadde hørt hva som ble sagt. Men det var lett å være etterpåklok. Nå var det for sent å rette på det. Søren også! Hun var irritert på seg selv da hun fortsatte mot tantens hus. 
Og nå meldte et nytt spørsmål seg: Skulle hun fortelle Augusta hva som hadde skjedd? Igjen stoppet hun og tenkte seg om. Hun så for seg tantens bleke ansikt da hun sto i vinduet og så Aslak og hans unge, vakre kone ta farvel på trappen. Hatet i øynene, og senere tårene hun forsøkte å skjule. Da hadde Emma sverget at hun aldri skulle nevne hans navn igjen når de var i samme rom, for hun så hvor vondt det gjorde. Kanskje det var best å tie? Augusta kom til å bli opprørt, kanskje triumferende: Der ser du, Emma. Han er og blir en kjeltring.

Til toppen