Tre fremmede har søkt tilflukt i Bergfoss, en ung kvinne på flukt med barnet
sitt og en eldre mann på leting etter sin fortid. På forunderlig vis flettes
deres skjebner sammen. Ulf har all grunn til å være stolt av Bergfoss
Auto, men flere av hans ansatte sliter med personlige problemer: Asbjørn og
Sylvia må leve med en tung dom fra legen, og Asbjørn sverger hevn over den som
kastet ulykken over dem. Og hvilken dyster hemmelighet bærer Theo på - han som
er så vellykket, både som bilselger, mann og far ...
Ulrikke trakk lett på skuldrene og skulle til å fortsette tilbake til
arbeidsrommet da Theos stemme med ett fikk henne til å spisse ørene. Han snakket
høyt nå, og hun kunne ikke unngå å høre den siste setningen. Det våger du ikke!
Det lød som en advarsel.
UTDRAG FRA BOKEN: Beate Strand lyttet forvirret. De tre jentene var både ivrige og ikke så rent
lite oppskaket da de fortalte om en eldre mann som var forsvunnet. Grete Lien
viste stor bekymring for at det kunne ha hendt ham noe, og Samira Jakobsen
opplyste at hun hadde ringt lensmannskontoret. Hedda Våge var først noe usikker
på om de kanskje hadde handlet for raskt, men resepsjonisten konkluderte likevel
med at det var bedre å være føre var. Dessuten var dette en mann som hadde
kommet for å møte Johan Hegge. De regnet med at Beate kjente ham fra
før. Etter å ha fått alle fakta på bordet beroliget Beate dem med at de
hadde gjort det riktige. Hun sa også at hun trodde at alt helt sikkert ville gå
bra. Inne på sitt eget kontor fortsatte hun å gruble over den merkelige
historien. Det var i grunnen svært lite hun forsto. Det virket ganske
besynderlig alt sammen. Hvem var denne mannen som hadde spurt etter faren
hennes? I hvilken sammenheng hadde de to møtt hverandre? Hvilken forbindelse var
det mellom dem? Var han en venn, eller kanskje en fjern slektning? I så fall,
hvorfor hadde aldri faren fortalt henne om ham? Blikket hennes gikk til
bildet av foreldrene som hang på veggen på den andre siden av kontoret. Dette
var altså en person som ikke visste at Johan Hegge hadde vært død i snart tolv
år. Bare det var merkverdig i seg selv, tenkte Beate. Det var derfor utelukket
at han kunne være en ganske vanlig forretningsforbindelse. Så hvem var han
da? Beate sukket. Hun ristet forvirret på hodet og tente seg en sigarett.
Sammen med Bård hadde hun tilbrakt en rolig og fredelig helg i Jämtland. De
hadde feiret femtiårsdagen hennes med isfiske, nøyaktig slik som hun ønsket.
Begge hadde klart å koble av fra stress og mas, for deretter å komme hjem til
det rene kaos. Det kom til å bli en travel og hektisk dag. En av gjestene
hennes var blitt borte, og snart ville politiet sette i gang en leteaksjon. Det
var ikke første gang. Det hendte dessverre ofte at turistene kom på villspor.
Beate bestemte seg for å vente litt før hun tok kontakt med Bård. Det var ikke
så mye annet hun kunne gjøre heller. Hun kunne ikke være behjelpelig med
opplysninger om den savnede. Martin Pavlow. Hun gjentok navnet for seg
selv. Prøvde å huske om hun noen gang hadde hørt faren nevne ham. Men nei, Beate
ristet på hodet. Det var et ukjent navn. Hun tenkte på det Hedda Våge hadde
fortalt. En eldre mann, sikkert over åtti. Pent antrukket. Amerikansk
statsborger, som i tillegg snakket feilfritt norsk. Hun kunne bare ikke begripe
hvem han var, eller hvilken forbindelse det var mellom Pavlow og Johan Hegge.
Var det slik at faren hadde hatt en hemmelighet som han hadde holdt skjult for
henne? For bare noen få dager siden hadde hun sittet og sett på
fotografiet av foreldrene. Hun mintes dem begge og tenkte samtidig på at hun
aldri hadde kjent faren slik som hun gjerne skulle ønsket. Nå gikk også tankene
hennes til dagbøkene som Johan etterlot seg da han døde. Kanskje hadde han
skrevet om Martin Pavlow og hva slags forhold det var mellom dem? Dessverre
ville hun aldri få vite det. Hun fikk aldri lest farens dagbøker. Sammen med
mange andre minner fra fortiden ble de fortært av flammene da våningshuset
brant. Beate stumpet sigaretten i askebegeret. Hun stirret søkende på
portrettet av foreldrene. Øynene hennes dvelte lenge ved farens ansikt, som om
hun ventet å få et svar fra det tause fotografiet. Hvem er han? grublet hun
videre. Hvem er Martin Pavlow? Hvem er denne mannen som tydeligvis kjente faren
hennes? Spørsmålene sto i kø, likeså spenningen etter å få svarene. Beate merket
at nysgjerrigheten hennes var pirret til bristepunktet. Hun begynte å bli svært
utålmodig etter å få møte Martin Pavlow. Kanskje kunne han fortelle henne mer om
faren? Hun rynket pannen. Før hun kunne få svar på spørsmålene, var det
en viktig ting som måtte gjøres. Først måtte de finne mannen.
Lensmann Bård Larsen stirret oppgitt ut av vinduet. Den første arbeidsdagen
etter en hyggelig og avslappet helg med Beate hadde startet med en melding om
savnede mennesker. Bård drakk kaffen i små slurker mens han fortsatte å se ut av
vinduet. Han tenkte best på den måten. Det var en fin januarmandag. Etter de
siste ukene med regn hadde solen igjen tittet frem. Et par kuldegrader i luften
vitnet om at det fortsatt var vinter. Sannsynligvis ville det komme snø snart
også. Bård trakk på smilebåndet. Beate klaget mye over den manglende
snøen. Selv trøstet han henne så godt han kunne, og forsikret henne om at
turistene hennes helt sikkert snart ville få muligheten til å boltre seg i hvitt
gull. Vel, tenkte han og helte i seg resten av kaffen. Med minusgrader kan hun i
hvert fall bruke snøkanonene. Det banket lett på døren, og Jørn Jakobsen
kom inn. – Det var da som fanden! Er det blitt en ny trend å leke
gjemsel! utbrøt lensmannen etter at betjenten hadde orientert ham om at også en
av gjestene ved feriesenteret var forsvunnet. Bård hadde nettopp fått
beskjed fra sin kollega ved Fjelldal lensmannskontor om at en kvinne og et barn
hadde stukket av fra asylmottaket. Det kunne ikke utelukkes at rømlingene hadde
funnet veien til deres område. Tatt i betraktning at asylmottaket lå like ved
kommunegrensen til Bergfoss, var sjansene ganske store for akkurat det. Bård
lovte at de skulle holde utkikk etter de to, og gi beskjed hvis de oppdaget noe
mistenksomt. – Når skjedde dette? ville Jørn vite. Bård ristet på
hodet. Han var synlig irritert. – De visste ikke. Han slo oppgitt ut med
en hånd. – Bestyreren ved asylmottaket antok at de to måtte ha blitt borte en
eller annen gang i løpet av helgen. – Såpass altså! Jørn var enig med
sjefen i at rutinene der i gården mildt sagt virket temmelig pussige. –
Hvilke andre opplysninger fikk du? – Kvinnens navn er Anna Rodnina. Hun
er tjuefire år. Gutten er seks, og heter Aleksej. De skal visstnok komme fra
Russland. Men … Bård møtte blikket til betjenten. – Det råder stor usikkerhet om
det meste når det gjelder disse to. Lensmannen i Fjelldal kunne fortelle at de
mest sannsynlig har oppgitt falsk identitet. – Vi vet med andre ord ikke
hvem vi leter etter, konkluderte Jørn. – Nei. Etter det korte
svaret reiste lensmannen seg. Han nikket til den andre. – Det er på tide
at vi setter i gang. Hvem nå enn disse menneskene er, det er vår jobb å finne
dem. Alle tre, la han til etter en kort tenkepause.