Emma sperret opp øynene, og for en kort stund glemte hun alt det triste som hadde skjedd. Et blaff av glede strømmet gjennom henne. Nicolai var kommet tilbake, og han var ikke alene. Tanken slo henne. Hadde han vært og hentet den lyse kvinnen fra maleriet? – Hvem kom sammen med ham, far? Hun så spent på ham. – En kvinne? Faren dro på smilebåndet. – Hun er vel det, selv om hun ikke er voksen ennå. Nicolai kom sammen med datteren sin. – Datter? utbrøt Emma og Johannes samtidig og så forbauset på faren. – Har han en datter? – Han sier så ... Faren trakk på skuldrene. – Har han ikke nevnt det for dere heller? – Nei, aldri ... Emma ristet bestemt på hodet. – Det er jeg helt sikker på. Han snakket aldri om noe personlig, bare om malingen og alle reisene til fjerne strøk. Ikke sant, Johannes? – Det stemmer. Johannes ristet på hodet. – For en merkelig skrue han er! Han begynte alltid å prate om noe annet når jeg forsøkte å fritte ham ut om fortiden. Det var som om han skammet seg, eller hadde noe å skjule. – Vi får sikkert en forklaring når vi treffer ham, sa faren rolig. – Det er ingen vits i å spekulere på hvorfor han ikke har fortalt om henne før. – Men ... Emma fant det hele merkelig. – Hvor gammel er hun, denne datteren? – Tja ... Faren tenkte seg om. – Rundt tolv–tretten år, kanskje. Et forsakt lite vesen, virket det som. Vi rakk bare så vidt å hilse på hverandre, for lensmannen og betjenten kom kjørende inn på tunet, og da tok Nicolai datteren i hånden og gikk. – Gikk han bare? – Ja, han sa noe om at vi får ta en prat senere, og at jeg skulle hilse. – Da vet han ikke noe om alt som har skjedd rundt her siden han dro? sa Johannes tankefullt. – Nei, jeg tror ikke det. Hvis da ikke noen andre har fortalt ham noe. Du får ta en tur bort til ham, Johannes. Han må jo få vite hva som har skjedd i nabolaget. Det gikk en frostri gjennom Emma. En kort stund hadde hun fortrengt grunnen til at hun dro hjem. Hun fikk dårlig samvittighet for at hun kunne glede seg over nyheten om at Nicolai var kommet tilbake, når Jens lå død på låven. Johannes hadde fortalt at han fant Jens utenfor huset, og at påkjenningen ble for stor for hjertet slik at han døde. Men var det sannheten? Eller hadde Jens omkommet i flammene? Hadde Johannes funnet på det med hjertet for å skåne henne? Det var trist at hun ikke fikk tatt farvel med Jens. Gode, snille Jens hadde vært som en bestefar for henne. En av de siste gangene hun besøkte ham, nevnte han at han ønsket å hjelpe henne med penger hvis hun ville ta utdannelse. Han hadde ment det av hele sitt hjerte. Det var slik han var. Varm og omtenksom mot dem han var glad i, men ingen måtte tråkke ham på tærne, da vendte han vrangsiden til. Og nå kom kanskje nevøen, som Jens hadde mistet tiltroen til, til å arve eiendommen. Det var ikke rett. – Hva er det du sier, far? Emma skvatt av den høye stemmen, og så på broren som stirret forferdet på faren. – Hva snakker dere om? Hun hadde vært langt borte i tankene, og hadde ikke lyttet til hva de sa. – Far sier at herr Holtet har rømt.

Til toppen