– Vet dere hva Hallgrim og jeg har gjort i dag? annonserte hun stolt. – Vi har kjøpt et hus!
     De fire stirret lamslått på henne.
     – Skal dere flytte? spurte Madeleine forskrekket.
     Marine ristet hemmelighetsfullt på hodet. – Nei, vi skal ha begge to!
     – Går det så bra med sagen? kom det forbauset fra Nicholas Bille.
     Marine lo. – Ja, det går bra med sagen, men vi har ikke kjøpt huset for å skryte av vår velstand. Vi har planer om å starte et hjem for legdebarn!
     Både Lorentz og Nicholas Bille flyttet blikket urolig fra Marine til Hallgrim, men Madeleine slo hendene sammen av begeistring. – Å, Marine, så fint! Skal du samtidig forsøke å finne den lille husmannspiken du ikke klarte å glemme?
     – Jeg skal prøve å få med meg hele ungeflokken til Jern-Olga, ikke bare husmannspiken! svarte Marine glad. – Hvis vi betaler henne det samme som bøndene gir for å slippe å ha ungene, vil hun neppe protestere.
     Nicholas Bille ristet forvirret på hodet. – Men, hvorfor ...?
     Marine så utfordrende på ham. – Hvorfor? For å hjelpe dem selvfølgelig!
     Han åpnet munnen for å si noe, men tidde i det samme og sendte i stedet sin svigersønn et spørrende blikk. Lorentz ristet umerkelig på hodet og viste tydelig at han mente det samme som sin svigerfar.
    – Det er jo en godhjertet og edel handling, forsøkte madam Bille seg, men ansiktet røpet at hun var i tvil om dette var en fornuftig avgjørelse. – Problemet er bare at det er flere fattige og foreldreløse barn her i Kragerøen. Vi har ikke fått noe barnehjem ennå, slik jeg har hørt at de har i Christiania. Når de får høre om dette hjemmet, vil det stå en kø av tiggerunger utenfor døren deres.
    – Det er jeg ikke redd for, parerte Marine kvikt. – Hvert ulykkelige barn skal være velkommen.

Til toppen