Noen rusket i henne. «Frida, sover du?» Hun blunket iherdig, gløttet opp og så en stor skygge over seg. Hun rykket til og døyvde skriket i teppet da hun dro det over hodet.
«Frida? Det er meg, Sindre. Jeg beklager at jeg vekket deg, men jeg vil gjerne snakke med deg.»
Frida løftet teppet sakte bort fra ansiktet og følte seg veldig dum med ett. Hun hadde ikke sovet, egentlig, men ligget og lyttet anspent til stemmene fra stua, og trukket et lettelsens sukk da hun hørte at moren til Sindre hadde avfunnet seg med at Frida kunne bli. Hun hadde hørt skrittene til Ingeborg da hun gikk opp på soveloftet. Etter det hadde hun ventet på at Sindre skulle gi lyd fra seg, men trøttheten hadde ført henne inn i en slags urolig døs, fylt av truende bilder og vonde følelser. Hun hadde vært sammen med en skremmende mann som fremsto som Severin, uten å være ham, og han hadde jaget over øya etter dyr han skulle drepe. Hun hadde løpt etter ham, prøvd å være modig nok til å protestere, forhindre at det skjedde, men hadde vært handlingslammet og ikke klart å få frem en lyd.
Teppet var fuktig, og klærne hennes satt stramt rundt kroppen da hun førte beina over kanten på brisken. «Unnskyld, Sindre, jeg sov ikke.» 
Han var allerede ute i stua og la på mer torv i ovnen, og hun var ikke sikker på om han hadde hørt beklagelsen hennes. Hun fulgte etter ham og satte seg ytterst på en stol. Han kastet et blikk på henne. «Ga han deg juling på baken, siden du ikke vil sitte?»
Hun fuktet leppene og så ned. Kjente skammen flamme opp i henne da hun nikket til svar. «Han brukte stokken på meg.»
«Stokken?» Sindre nølte før han satte seg overfor henne. «Hvorfor gjorde han det?» Han grep tollekniven og et trestykke han hadde begynt å spikke på. Hendene skulle ikke være uvirksomme. «Jeg forstår hvis du ikke vil fortelle meg det, men du har søkt hit til meg for hjelp, så da stoler du vel på meg.»
«Mor og Severin presset meg til å bli taus hos Ingolf på Eide. Jeg nektet, og da ble de sinte.»
Sindre sperret opp øynene. «Og så slo Severin deg fordi du ikke ville bli taus? Han er ikke sann! Men …» Sindre vred på seg. «Hvorfor vil de sende deg til Eide?»
Tårene presset på ved tanken på morens svik. Hvorfor kunne ikke moren ta hennes parti fremfor å vende henne ryggen? Da ville dette aldri ha skjedd! Det var Severin som var mest verdt av barna til Johanna. Hun selv var ikke verdt mer enn en melkeku. Det var så sårt og skuffende at det kjentes som en kniv vred seg om i hjertet hennes. Brått raknet forsvarsrekkene inne i henne. Alt hun hadde på hjertet, fosset ut av munnen hennes.

Til toppen