«Vi må vel forsone oss med situasjonen,» sa herr Stevens.
            Mariella nikket. Det var mye hun gjerne ville ha sagt, men hun forstod at det var klokest å vente til faren hadde kommet med sitt.
            «Angrer du nå?»
            Spørsmålet var uventet, men heldigvis hadde hun åndsnærværelse nok til å nikke samtykkende.
            «Men det blir ikke ugjort av den grunn.»
            «Nei.» Hun sukket tungt.
            «Jeg gir ikke opp håpet!» utbrøt faren.
            «Tror du Gerhard vil ombestemme seg?» 
            «Jeg håper det. Dere kan ikke skille
dere, og en mann trenger en hustru. Dessuten har dere Robert. Gerhard vil vel savne sin sønn?»
            «Han har en annen sønn. I Norge.»
            «Det er så, men det er tydelig at han er glad i Robert. Kanskje savnet etter yngstegutten får ham på bedre tanker.»
            Mariella nikket. Det var ikke Roberto som var yngstegutten, men alle lot til å være overbevist om at Martin ikke var Gerhards.
            «Jeg sa til ham at tilbudet står ved lag.»
            Hun beveget seg urolig på stolen. Farens tilbud føltes ydmykende. Dersom Gerhard valgte å ta henne tilbake, i bytte mot en større andel av rederiet, ville hun føle seg solgt. For andre gang. Hva tenkte hun på? Det kom ikke til å bli noen andre gang. Hun hadde helt
andre planer.
            «Han har tross alt vært sjenerøs.»
            Hun nikket, samme hvor uenig hun var i det. Gerhard var ingen sjenerøs mann. Han var hard og hevngjerrig.
            «Han betaler rundelig for ditt og barnas opphold. Du får bo her i Villa Fiorella.»
            Det skulle da bare mangle. Villaen var en gave fra faren.
            «Jeg må komme med et råd,» begynte faren. «Jeg håper du er mottakelig for fornuft, nå som du ser hva slags situasjon du har satt deg selv i.»
            «Jeg angrer dypt, det vet du, far!» Stemmen hennes var heftig. Hun angret, det var sant. Men ikke på at hun gikk tilbake til Simon. Hun angret på at hun ikke hadde kjempet hardere for å få ham, men fulgt foreldrenes vilje og giftet seg med Gerhard. Det var den største feilen hun hadde gjort.
            «Mitt råd er at du lever for dine sønner og unngår enhver form for skandale. Bare på den måten kan du ha håp om at Gerhard lar nåde gå for rett og lar deg komme tilbake.»
            «Du har rett, far.»
            «Det er godt å høre deg si det. Nå føler jeg at jeg kan stole på deg. Du skal få friheten tilbake. Jeg gir de ansatte beskjed om at du fra og med i dag selv bestemmer hvor du går.»
            «Tusen takk! Du skal ikke angre!»
            «Det håper jeg virkelig ikke. Din mor er ikke enig. Hun mener at restriksjonene burde fortsette.»
            Mariella kjente sinnet flamme opp. Det var så typisk! Moren var en hard og uforsonlig kvinne. «Hva sier mormor?» spurte hun forsiktig.
            Faren sukket. «Du har skuffet henne dypt, men hun er enig med meg. Det er på tide at du og guttene lever et vanlig liv. Men husk at grunnen til at dere bor her, er at du ikke tåler klimaet i Norge. Det må du svare alle som spør. Kulden og fuktigheten gjorde deg syk.»
            Mariella følte trang til å le. Hun hadde hatet alt regnet og den lange vinteren, men syk hadde det ikke gjort henne. Hun var ingen tander blomst.
            «Si til dem du snakker med at din mann vil komme på besøk så ofte det er mulig for ham.»
            «Ja.» Faren var opptatt av hva folk sa, det var tydelig. De skulle drive et latterlig narrespill. 
            «Bare én sak, Mariella. Dersom jeg får nyss om at du har kontaktet den mannen, slår jeg hånden av deg. For godt. Da kan du ikke lenger bo her i Villa Fiorella, og all arv går til Robert i stedet for til deg. Men først når han er myndig. Har du forstått? Jeg tilgir deg ikke nok en gang.»
            «Jeg har forstått det, far.» Hvordan kunne han snakke slik til sitt eneste barn?
            Han reiste seg. «Da får jeg informere de ansatte om at du er fri til å komme og gå som du vil.»
            «Tusen takk,» klarte hun å svare. «Jeg skal ikke skuffe deg.» Bare han ikke gjorde  som Gerhard, og kontaktet en etterforsker, en som ville fotfølge henne og rapportere tilbake til ham! Hun måtte være uhyre forsiktig den første tiden.

Mariella så seg om enda en gang. Så krysset hun gaten og åpnet døren til kunstgalleriet.
Bjellen klang muntert, men det varte og rakk før en ung mann dukket opp. Hun hadde ikke sett ham før. Det var en annen mann som hadde gitt henne Simons adresse i Firenze.
            «Har det kommet et brev til signora Løvlie?» spurte hun, og klarte å holde tonen lett.
            «Er det Dem?» ville mannen vite.
            «Nei, hun er min venninne.»
            «Har De noen form for …»
            «Jeg har det travelt!» skar hun ham av. «Fins det noe brev?» Hun følte trang til å trampe i gulvet.
            Mannen forsvant og kom tilbake med en konvolutt. Hjertet hamret i brystet. Simon hadde svart på brevet hennes! 
            Mannen snudde og vendte på konvolutten. «Jeg vet ikke om jeg burde utlevere dette brevet, ettersom De ikke er …»
            «Om De ikke gir meg brevet, tror jeg knapt herr Løvlie vil selge bildene sine gjennom dette galleriet. Han kommer til å bli irritert.»
            Mannen mumlet noe, men rakte henne konvolutten med en oppgitt mine. Hun snappet den, stakk den i vesken og gikk ut. Der ble hun ble stående på fortauet noen sekunder, med hamrende hjerte. Ingenting mistenkelig var å se. Hun fortsatte noen kvartaler. Så smatt hun inn i en smal og kronglete gate, kom frem til sidedøren til et varemagasin, fortsatte forbi de bugnende diskene og ut hovedinngangen. Der ventet vognen hennes.
            Brevet brant i lommen. Turen tilbake til Villa Fiorella gikk uendelig langsomt. Kusken måtte stadig stanse for parkerte vogner eller fotgjengere som stod midt i gaten og pratet. Omsider nådde de den brede Via Garibaldi som førte opp mot høyden.
            Endelig var hun hjemme. En pike kom hastende mot henne idet hun gikk inn i hallen. «Når vil De har middagen servert, signora? Den er straks ferdig.»
            Som om hun brydde seg om middag? «Om en halv time. Jeg må skifte først.»
            Piken nikket og hjalp henne av med kåpen.
            Mariella holdt et fast grep om vesken og fortsatte inn i soverommet. Der satte hun seg, fisket frem konvolutten og åpnet den med skjelvende hender, samtidig som hun bad en stillebønn om at Simon hadde funnet et hjem for dem, at han sendte bud på henne. Det føltes umulig å skulle vente.

Kjære M,

Tusen takk for
brevet ditt. Jeg satte uendelig stor pris på å få høre mer om den lille og om din situasjon. Det du skrev, ansporet meg til en om mulig enda sterkere innsats. Jeg forstod at det haster, og for et par dager siden fant jeg et hus som jeg vet du vil trives i, og som også egner seg for barna. Jeg har skrevet kontrakt om leie for et år. Etter det får vi se hva vi ønsker oss. Huset ligger
i en landsby et stykke fra Firenze. Det blir ikke lett å oppspore deg der. Jeg kommer til å vente på dere fra og med i overmorgen. Jeg skal være på stasjonen i Firenze når det kommer inn aktuelle tog. Helt til jeg har dere her.
Over til reiseruten: Det letteste for deg blir å gå på et tog på stasjonen i Trastevere
og bytte tog i …

         Hun lot brevet falle. Følelsene overmannet henne, og tårene rant. Han ville virkelig leve sammen med henne og barna! Han var villig til å gi opp sin dyrebare frihet og leve som en gift mann! Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Roma lå for hennes føtter, solskimrende og vakker. Et lite hus i en bortgjemt landsby ventet henne. Hun ofret mye for å få leve sammen med Simon. Foreldrene ville slå hånden av henne. Hun ville miste dette huset og arven etter faren. Det var hun villig til å tåle. Tanken på aldri mer å få se mormoren, var verre. Og hva om Gerhard klarte å oppspore henne, og forlangte å få Robert? Var hun villig til å betale en så høy pris for å kunne leve sammen med mannen hun elsket?
         En klokke slo. Hun trakk av seg drakten og fant en kjole i skapet. Hun hadde sagt til piken at hun skulle skifte, og nå var det viktigere enn noensinne ikke å vekke de ansattes mistenksomhet. Faren hadde sikkert bedt dem om å rapportere til ham. Hun kjente ham.
Hun trakk kjolen over hodet. Hun trodde ikke Gerhard ville kreve å få Roberto til Bergen. Det ville bli for brysomt for ham. Da ville han ikke være fri til å vinne Jenny tilbake. Han kunne ikke regne med at en kvinne som Jenny ville godta en annen kvinnes barn. Det var annerledes med Wilhelm August, de var tross alt familie. Mariella ristet på hodet. Historien bak det slektskapet var underlig, men hun ville ikke bry seg med den nå. Om ikke Gerhard lot henne være i fred, skulle han ikke få sin dyrebare Jenny. Det skulle hun sørge for, om hun så måtte bruke ulovlige metoder. Dersom han kom med et krav om at Roberto skulle vokse opp hos ham, skulle hun vite å la ham forstå hvilken risiko det innebar.
         Blikket falt på brevet fra Simon, og hun følte trang til å le høyt. Nå måtte hun legge planer. Hun måtte legge brevet et trygt sted, pakke ned smykkene og noen få plagg, og gjemme det i barnevognen. Så måtte hun la pikene tro at hun spaserte en lang tur i parken, mens hun i virkeligheten tok veien til togstasjonen. Hun rynket pannen. Stasjonen i Trastevere lå et godt stykke unna, og hun hadde både barnevognen og Roberto å slepe på. Var det for risikabelt å bruke hestedrosje? Hun måtte tenke alt nøye ut. Om to eller tre dager aktet hun å forlate sitt gyldne fengsel. Faren påstod at hun hadde fått friheten tilbake, men det gjaldt bare så lenge hun fulgte hans spilleregler. Sammen med Simon ville hun kunne leve som en fri kvinne, en kvinne som valgte kjærligheten fremfor trygghet og penger.

Til toppen