To søstre (Heftet)

Serie: Veien hjem 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Veien hjem
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202471354
Kategori: Romanserier
Omtale To søstre

To søstre. To skjebner. Sjalusi, kjærlighet og rivalisering

Tromsø 1927. Johanna Abrahamsen og hennes to døtre lever et liv på solsiden, mens ektemannen, som er kaptein på en stor båt, er borte det meste av året. Nå er han ventet hjem, og gleden er stor. Men ikke alt blir som forventet, og vennskap og familiebånd settes på prøve.
Katrine og Kornelia er så ulike som to søstre kan bli, den ene sjarmerer alle, den andre føler seg oversett og plages av sjalusi.

Johanna ville ta datterens hånd i sin, men Katrine trakk den til seg.
– Du vet godt at både far og jeg er glad i dere begge.

– Ja, men dere er mer glad i Kornelia.
– Det er ikke sant. Johanna var på gråten. – Du må tro meg, Katrine. Vi elsker deg akkurat like mye som vi elsker Kornelia.

Til toppen

Andre utgaver

To søstre
Bokmål Ebok 2015
To søstre
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

Et stritt og kaldt vårregn kom drivende innover byen i kraftige byger, som trommet mot vindusrutene i de ublide vindkastene. Johanna Abrahamsen vurderte å be Katrine hente inn ved for å fyre i ovnen inne i stuen, men bestemte seg for å vente litt og se om det ikke skulle komme, dette væromslaget som var varslet. Det skulle jo bli så fin og varm vår og sommer dette året, hadde de sagt, disse værprofetene som hvert år uttalte seg i avisa Nordlys. Det var rent for galt at en skulle være nødt til å bruke av veden som var kjøpt inn for vinteren allerede nå, da sommeren sto for døren.
Nå var mai der og våren var langt på vei, men ennå hadde de ikke sett noe til denne drømmevåren som var spådd i Nord-Norge. Noen fine dager med sol og varme hadde de selvfølgelig hatt, men jommen hadde det vært mye regn og sur nordavind den siste tiden. 
Johanna vendte oppmerksomheten fra regnet utenfor vinduene over mot symaskinen igjen. Katrine hadde strukket seg mye det siste året, hun trengte et par nye skoleforklær til skolen begynte til høsten. De hadde råd til å kjøpe forklærne i butikken, men Johanna likte å sy. Hun sydde det meste av klærne både til seg selv og døtrene. Det hendte til og med at venninnene ba henne sy en kjole eller en bluse for dem. Da kunne de få noe som ingen andre hadde, etter modell fra motemagasinene som viste hvordan kvinnene kledde seg ute i Europa.
Det var fredag, og hushjelpen Margit hadde vært og tatt helgerengjøringen og strøket sengetøyet, som hadde måttet henge til tørk oppe på loftet på grunn av alt regnet. Hun var nettopp gått hjem til seg selv. Margit var i slutten av tjueårene og bodde i Søndre Toldbodgate sammen med moren og en to år gammel datter. Moren var sykelig og klarte seg ikke alene, og da Margits mann omkom i en arbeidsulykke på kaia, ble hun nødt til å ta seg arbeid for å klare husleien og omsorgen for både moren og datteren. Johanna hadde vært glad for å kunne gi henne stilling som hushjelp tre dager i uken. Hun tjente visst litt på å vaske for andre også, så nå klarte hun seg på et vis.
Johanna skiftet spolen til undertråden i symaskinen mens hun tenkte på hvor heldig hun selv var, som hadde en snill ektemann, selv om han ikke var så ofte hjemme. Som kaptein på en stor lastebåt i utenriksfart kunne det gå både måneder og år mellom hver gang de så hverandre. Men Ludvig hadde gitt henne et vakkert hjem, to pene døtre og et trygt og godt liv, med god økonomi og en viss status. For Johanna, som selv kom fra uslere kår på et lite småbruk i Sørreisa, var det som å vinne i det store lotteriet da Ludvig Abrahamsen kastet sine øyne på henne og senere ba henne bli hans kone. Hun hadde aldri angret på at hun ga ham sitt ja. Livet som kapteinfrue var noen ganger ensomt, men det var et godt og behagelig liv.
Ludvigs foreldre bodde litt lenger borte i samme gate. Hans far praktiserte fremdeles som sakfører, og hans mor var lærerinne på Gyllenborg folkeskole, og hadde i alle år hatt viktige verv i sanitetsforeningen. I deres øyne ble hun aldri fin nok. De hadde flere ganger i forlovelsestiden prøvd å få Ludvig på bedre tanker, uten at det lyktes.
Med årene hadde de likevel godtatt henne som sin svigerdatter, men noe hjertelig forhold hadde det aldri blitt. Ludvigs far, Linus Abrahamsen, var vel den som hadde myknet mest. Hans mor, Olga, holdt hele tiden en kjølig avstand. 
– Mor, nå kommer postmannen. Kornelia, yngstejenta på syv år, ropte inne fra spisestuen, der hun satt og spilte Svarteper med venninnen Elvira. Elvira bodde bare tre hus lenger borte i gaten.
– Ta på deg støvlene og regnjakken og gå ut og se om det er noe post til oss, ropte Johanna tilbake.
– Kan ikke Katrine gjøre det?
– Katrine holder på å sprette opp en søm for meg.
Katrine var eldstejenta. Ni år gammel, og så ulik lillesøsteren som det gikk an å bli. Katrine var mørk i håret, som moren, men hadde farens litt kraftige kroppsbygning. Kornelia, derimot, var spedlemmet, nærmest tynn, og håret var lyst og tykt. Øynene var også ulike. Kornelias øyne hadde en uvanlig sterk blåfarge som nesten gikk over i fiolett, akkurat som hos faren, mens Katrine og moren hadde en blågrønn farge. Som havet en uværsdag.
At Kornelia hadde stått foran søsteren i køen da skjønnheten ble utdelt, var det ingen som kunne benekte. Hennes lyse, utadvendte og sprudlende vesen gjorde henne ikke mindre søt og sjarmerende i folks øyne. Johanna husket hvor sint hun hadde blitt en gang hun hadde hatt med seg begge jentene til doktor Wangen, og en av kvinnene som satt sammen med dem på venteværelset hadde uttalt at det måtte være vanskelig for Katrine å ha en så søt lillesøster.
– Hun der får vel all oppmerksomheten, hadde hun sagt mens hun myste bort på Kornelia.
Det hadde kokt innvendig hos Johanna, men hun hadde tidd stille. I stedet hadde hun smilt oppmuntrende til Katrine, som ga henne et forsagt og usikkert blikk tilbake. Hadde hun bare smilt, så ville nok kvinnemennesket som så ubetenksomt hadde sammenlignet de to søstrene fått seg en overraskelse. For smilet var det ingenting å si på. Det var ikke så ofte Katrine smilte, hun var mer alvorlig og innesluttet enn Kornelia, men når hun smilte, kunne hun smelte stein. Da kom de meget kledelige smilehullene til syne i hvert av de runde kinnene, og da fikk hele ansiktet, og særlig øynene, et lys og en glød som gjorde henne svært betagende.
Noe annet Katrine kunne skryte av som Kornelia ikke hadde, var de fine krøllene. Kornelias hår var tykt og fint, men det bøyde seg så vidt i tuppene når det ble langt nok. Skulle hun være riktig fin, pleide Johanna å la henne sove med fletter om natten, så ble det fine bølger i det dagen etter når hun løste opp flettene.
– Det er ikke sikkert det er post til oss i dag, kom det forhåpningsfullt fra Kornelia, som helst ville slippe å ta turen ut i regnværet.
– Det er det! Katrine lød triumferende der hun strakte hals for å se over den nederste kappen på kjøkkengardinet og ut til hageporten, der postkassen var plassert. Postmann Olafsen hadde stilt sykkelen opp mot stakittgjerdet mens han bladde gjennom posten i den grå postvesken og tok ut tre konvolutter som han la i postkassen med Abrahamsens navn, malt i sirlige bokstaver på den blå bunnfargen. – Du må nok ut og hente!
– Kan jeg ikke gjøre det etterpå? Det regner …
– Nettopp derfor må du gjøre det nå, avbrøt moren henne. – Posten blir våt og ødelagt hvis den blir liggende for lenge. Postkassen er ikke tett.
Kornelia sukket og vekslet et oppgitt blikk med venninnen.
– Du jukser vel ikke mens jeg er borte?
– Nei. Elvira ristet alvorlig på hodet. – Jeg bruker ikke å jukse, det vet du.
– Jeg vet det, jeg måtte bare si det, smilte Kornelia og løp ut i gangen for å ta på seg støvlene.
– Og regnjakken! ropte moren etter henne.
Kornelia svarte ikke. Hun kunne late som hun ikke hørte det. Det var så kort vei til postkassen, hun ble vel ikke våt på den korte stunden.
Med bøyd hode mot regnet løp hun nedover den korte hagegangen til porten. Hun måtte klatre opp på en av tverrliggerne for å nå helt ned i postkassen og hente opp de tre brevene. Et fort blikk på det øverste brevet fikk hjertet til å banke fortere, samtidig som de små, støvelkledde beina løp enda fortere opp mot inngangsdøren. 
– Mor, mor …! Hun styrtet inn med støvlene på.
– Men Kornelia, da! Moren så oppgitt på henne. – Nå er du blitt våt på kjolen. Sa jeg ikke at du skulle …
– Men mor, se! Kornelia holdt opp det ene brevet, som hadde vekket slik iver hos henne. – Se … er ikke dette brevet fra far?
– Få se! Moren grep brevet.
De fargerike, store frimerkene i høyre hjørne av konvolutten viste at det ikke var sendt fra Norge. Den eneste som sendte brev til dem fra utlandet, var faren. Som kaptein på en stor lastebåt befant han seg ute på sjøen store deler av året, i fremmede land og havner. Hun hadde for lengst lært seg at utenlandske frimerker, det betydde brev fra faren. Det ble nesten høytid hjemme hver gang de fikk disse brevene. Da fant moren frem småkaker fra en av kakeboksene i spiskammeret og kokte kaffe til seg selv og kakao til Katrine og henne, før hun satte seg ned i den plysjtrukne sofaen med en datter på hver side av seg og leste brevene høyt.
– Er det fra far? Kornelia hoppet spent opp og ned foran moren.
Katrine forholdt seg roligere, der hun prøvde å strekke hals for å se bort på konvolutten som moren sto med i hånden.
– Det er fra far. Johanna smilte og trykket brevet inn mot brystet.
– Hva skriver han? Les, mor. Les! Kornelia klappet i hendene.
– Vent nå litt. Moren lo. – Jeg vil lese det selv først.
Kornelia gikk tilbake til spisestuen og Elvira.
– Det er kommet brev fra far, sa hun høytidelig.
– Ja ha. Venninnen viste ikke den største interessen.
– Mor skal lese det for Katrine og meg etterpå.
– Uumm … Du, skal vi spille eller ikke? Elvira begynte å bli utålmodig. Hun skjønte ikke at et brev kunne være så viktig at Kornelia lot til å glemme alt annet.

Til toppen

Bøker i serien