Silja fikk en lei følelse i seg med det samme Mas-Karin hoiet ut og viftet med begge armene over skauthodet.
«Nei, jeg kommer ikke fra Åsli nå. Jeg kommer fra Aslaug på landhandelen.»
At det var noe nytt og svært viktig hun hadde å fortelle, var ikke vanskelig å skjønne, for nå hadde den gamle det travelt. Og hvis hun kom fra landhandelen, ja, da fryktet Silja det verste. Nå ville det bli huskestue i oppistuen igjen. Hun kjente hun ble anspent i kroppen og pulsen slo raskere enn vanlig.
Eivor hadde allerede forsvunnet inn på kjøkkenet for å sette over kaffekjelen, mens Arvid sto og støttet seg til trappegelenderet. Han nektet fremdeles å bruke stokken som støtte nå som han hadde beinprotesen.
Han hadde nettopp kommet med en vittig bemerkning om at det var nyheten om Åsli-gubbens bortgang Mas-Karin hadde det så travelt med å berette om. Men Åsli-gubben var ikke død. Og selv om Silja slett ikke ønsket det heller, hadde det vært bedre om nettopp det var budskapet denne gangen. I hvert fall for faren og Eivors skyld.
Uttrykket i det skrukkete fjeset til den gamle lovet heller ikke gode nyheter. Det syntes på lang lei. Det klumpet seg vondt i magen til Silja. For innerst inne ante hun hva som ville komme. Nå har Mas-Karin fått greie på dette med ungen til Inger og Sigbjørn.
Mas-Karin måtte klamre seg til trappegelenderet da hun nådde frem til dem. Det pep i brystet mens hun hev etter pusten.
«Nå må jeg komme meg til doktoren med lungene. De piper som trekkspillet til Melvin Buholtet når belgen har hengt seg opp.»
Faren flyttet litt på seg og satte geværet ned med løpet opp, som om han brukte det til stokk. «Har det hendt noe fælt på bygda nå, ettersom du kommer rennende så fort? Du får gå inn til Eivor. Hun strøk inn for å sette på slarvekaffen. Jeg skal en tur til skogs og se etter en rådyrbukk som Børja-bonden hørte remje oppi her.»
Silja bet seg i underleppen og hadde mest lyst til å si til faren at det aldri hadde vært noen rådyrbukk. Men så klemte det til om hjertet da Mas-Karin heseblesende tok ordet igjen.
«Det var nå helst deg jeg ville prate med, Arvid. Har du hørt fra Sigbjørn i det siste?»
Faren så rart på den gamle. «Ja, er det noen grunn til at jeg ikke skulle ha gjort det? Han og kjerringa skal hit på middag i senere i dag.» Så smalnet han blikket og ble mistenksom. «Men hvis du har hørt på bygda at vi har spikret for gluggen på Kolbjørnsrudsaga, så er det renspikket vrøvl. Saga står et par dager fordi fyrkjelen gikk til helvete.»
Mas-Karin blunket fort et par ganger. «Nei, det var da ikke det jeg mente. Skjønt, folk har lenge pratet om at det går mot slutten med sagdrift i nordre Tangen, nå som det har blitt så stort og svært i sør. Og den fabrikken ved Svartfossen, som Bøchmann tror skal redde hele bygda fra nød og elendighet, ja, den går dere skamrodd med. Sann mine ord.»
Faren blåste i nesen og så irritert ut. «Du trenger ikke minne meg på at jeg har kjøpt katta i sekken. Nå … hvorfor spurte du om Sigbjørn?»
Silja holdt pusten mens hun så på faren. Nå kommer det. Nå er det ingen vei utenom.

Til toppen