Trollkjella (Heftet)

Serie: Soloppgang 46

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 46
ISBN/EAN: 9788202538286
Kategori: Romanserier
Omtale Trollkjella

Ondskapen sitter i veggene på gården. Maja tror hun er sterk nok til å stå imot, men er hun virkelig det?
Stina er knust over tapet av sønnen, og sporene etter ham er få og blir vanskelige å følge.

Stina snudde hodet og så på henne med tårevåte øyne. «Tor ønsket å skade meg. Han vil at jeg skal miste sønnen min, for han vet at jeg elsker ham høyere enn mitt eget liv. Dette er hans hevn,» sa hun sakte. «Jeg får aldri se Karolius igjen. Og heller ikke Sven og Berte.»

«Denne serien er en litterær sjokolade.» Inger Monica Stornes, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Trollkjella
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Da de endelig kom frem til Maries hus, hoppet hun ned av hesten og ga tøylene til Amalie, som så seg rundt med skremte øyne.
Maja banket på døren, og Marie åpnet. Hun så ikke blid ut. Ansiktet var bistrert. «Jeg vet hvorfor du kommer hit, Maja. Jeg har ingenting å fortelle deg om barnet ditt. Jeg har sagt det som skulle sies.»
«Jeg må komme inn. Du slipper meg inn, Marie!» Hun så hardt på konen, og Marie åpnet døren helt. 
«Et lite besøk kan jeg vel godta,» mumlet hun.
Maja gikk inn og satte seg på pinnestolen under vinduet uten å spørre om lov. Hun la hendene i fanget og så avventende på den eldre kvinnen.
Marie samlet noen urter i en pose og la posen på hyllen bak seg. «Hva vil du egentlig, Maja? Skremte jeg deg?»
«Ja, det gjorde du, Marie, og jeg vet ikke om jeg kan tilgi deg. Du tok vare på meg da jeg var liten. Du var snill og god og ble som en mor for meg. Men nå har du bare gjort meg redd. Hvorfor?»
Marie satte seg og begynte å stokke kortene som lå på bordet. «Jeg mente ikke å skremme deg, men det er viktig at både du og Jøran er forberedt, slik at det ikke kommer så brått på dere når barnet deres blir rundt fem-seks år.» Hun klødde seg i hodet. «Jøss, hvor kom de tallene fra?» sa hun mest for seg selv. «Jeg var nødt til å gjøre det slik, ellers … Ja, hadde jeg ikke sagt fra, ville ekteskapet deres blitt satt på prøve. Jeg vil at dere skal holde sammen og elske hverandre uansett hvilke prøvelser dere må igjennom. Dere kan bli uenige og tro at det er noe unormalt med barnet deres, for de evnene …»
«Vi blir ikke uenige, Marie. Vi elsker hverandre og barna våre, og det vil vi gjøre uansett. Men nå blir det til at jeg går og gruer meg til fødselen i stedet for å glede meg.» 
«Det er jeg lei for, men jeg tror også dere kommer til å klare dere bra. Sønnen deres vil få et fint liv nå som dere er forberedt. Han blir svært spesiell, forstår du.» 
Maja var matt i kroppen og følte seg elendig. Marie kom med antagelser nå. Maja følte det med hele seg. Marie var usikker på hva hun holdt på med. Det var første gang hun hadde sett henne slik.
«Jeg leser deg som en åpen bok, Maja, og jeg vet at du er sint og ikke vil se meg igjen. Men da får du heller la være. Jeg har gjort det jeg kunne for dere. En dag vil du forstå og takke meg, men jeg vet at det blir lenge til.»
Maja kjente hvordan sinnet ulmet i henne.
«Jeg tror du tar feil, Marie. Du har nok feiltolket synene dine, for akkurat nå føler jeg at du er på villspor, og at du ikke helt vet hva du snakker om. Kanskje du burde se nærmere etter i kortene? Kan hende finner du det riktige svaret der.»
Marie nikket. «Jeg kan aldri være helt sikker, men …»
Maja stirret på henne. «Du sier mye rart. Nå spør jeg deg for siste gang. Hvorfor fortalte du meg dette om barnet mitt?»
Marie fortsatte å stokke kortene og trakk ut ett. Hun klasket det i bordet og rynket brynene. «Jeg har sagt mitt. Jeg beklager igjen at jeg har skremt deg, Maja, men du er en sterk kvinne. Alt vil gå bra med både deg og barnet. Og Jøran vil elske det høyt.»
«Og det ser du av det ene kortet? Du har sagt noe annet frem til nå.»
«Ja, men nå ser jeg det klarere. Det spiller ingen rolle hvordan barnet ditt blir. Dere vil elske det uansett.»
«Du hadde ikke trengt å fortelle meg det,» sa Maja igjen. «Likevel er jeg redd.»
Marie trakk et kort til. «Jøss, se her, ja! Han vil bli en berømt musiker, og han vil få et stort navn. Det var noe nytt. Jeg må ha feiltolket synene mine. Han vil få et stort navn. Et navn som vil huskes i over hundre år. Ja, kanskje lenger også.» 
Maja reiste seg opp og plantet hendene på bordplaten. «En stor musiker? Jeg syntes du sa at han ikke ville bli som andre barn!» Nå var hun ordentlig sint, og hun kjente at hun fikk lyst til å slå neven i bordet.
«Ja, det er riktig, han blir ikke som andre. Du og Jøran må forstå at han vil ha behov som andre barn ikke har. Altså … deres sønn blir en så klok gutt at ingen kan måle seg med ham. Han blir en stor komponist. En musiker som aldri blir glemt.»
Maja ristet på hodet. «Du skremte vettet av meg. Jeg trodde barnet mitt ville bli alvorlig syk eller noe. Mor kom også til meg, og jeg trodde …» Maja tidde. Hun var på bristepunktet. Hun hadde alltid stolt på Marie, men heretter kom hun aldri til å høre på henne igjen. Klumpen i halsen ble tykkere, og hun forsøkte å ta seg sammen. Hun ønsket ikke å gråte.
«Jeg har feiltolket synene mine, og det beklager jeg, Maja. Jeg begynner å bli gammel, vet du. Jeg er lei for at jeg gjorde deg urolig, men jeg vet at jeg følte riktig da jeg så maleriet av hestene. Gjorde du som jeg sa? Har du brent det?»
Maja ristet på hodet. Hun trodde ikke at det var noe galt med maleriet.
Marie sperret opp øynene. «Du må tro meg, Maja. Det er noe med det bildet som skremmer vettet av meg, og det er ikke bra for dere å ha det der. Lov meg at du lystrer og brenner det! Jeg advarte deg.»

Til toppen

Bøker i serien