Hun hadde knapt sovet hele natten. Tankene ville ikke la henne være i fred. Barnet i magen merket nok også at hun var urolig, for det sparket mer enn vanlig. Tidligere ville hun vært glad for forstyrrelsen. Hun elsket å kjenne det vesle livet inni seg, men etter at hun hadde funnet ut om Oskars svik, var barnets bevegelser bare nok en påminnelse om det han hadde gjort, det han hadde holdt skjult for henne. 
En del av henne forsto hvorfor han ikke hadde sagt noe, han hadde vært redd for å miste henne. Og skulle hun være ærlig, kunne hun ikke si om hun ville ha takket ja til å gifte seg med ham dersom hun hadde visst om synden hans. For en synd kunne klebe ved et menneske og en familie for alltid. Den var vanskelig å bli kvitt, og den kunne også forgrene seg og bli til nye synder. Hadde man først latt seg friste én gang, var sjansene større for at det skjedde igjen. 
Og det var dette som plaget Eva så sterkt, tanken på at Oskar kunne komme til å falle nok en gang. Hvordan skulle hun da opptre overfor familien, overfor alle andre? 
Det sved i henne ved tanken på at noen kanskje visste om det han hadde gjort. Hun tenkte på selskaper de hadde holdt og mennesker hun hadde snakket med. Var det noen som hadde sett på henne og tenkt at hun var stakkarslig, fordi hun ikke visste om ektemannens omgang med en simpel skjøge?
Hun kjente seg kvalm og strakte seg etter glasset med vann. Piken hadde kommet opp med det utpå kvelden. Hun forsto at det var Oskar som hadde sendt henne, men hun takket likevel ja til vannet. Mat var det verre med. Bare tanken på å spise fikk magen til å vrenge seg. 
Men hun visste at hun ikke kunne bli liggende i det uendelige. Hun måtte få i seg mat, om ikke for sin egen, så for barnets skyld. 
Spørsmålene fortsatte å kretse rundt i hodet hennes da hun sto opp. Hun hadde vondt i ryggen og i skuldrene, hadde ikke funnet en eneste god stilling gjennom natten. 
Hadde hun gjort en feil ved å gi seg hen til Oskar? Stole på ham og love å dele livet med ham. 
Og hvor var Gud? Hvorfor svarte han ikke på noen av bønnene hennes? 
Hun hadde bedt intenst gjennom hele natten, hadde lyttet etter tegn på at Han hørte henne. Men hun fikk ingen svar. 
En gang i løpet av natten hadde Oskar forsøkt å komme inn til henne, men hun hadde låst døren. Orket ikke å se ham, ikke før hun fikk tenkt gjennom alt sammen. 
Da det banket på døren denne gangen, skvatt hun, redd det ville være Oskar.

Men det var ikke ham, det var en pike som lurte på om fruen kom ned til måltidet. 
Eva tenkte seg om. Oskar hadde ganske sikkert reist. Han pleide å dra tidlig av gårde for å gjøre de beste kjøpene og byttehandlene. Han sa at det var slik han hadde startet med å tjene sine første penger. Ved å være klar når andre fortsatt satt hjemme og spiste og leste avisen. 
– Jeg kommer, sa hun til slutt. 
Hun fikk hjelp av piken til å kle seg. Det ble stadig vanskeligere etter hvert som hun ble større. 
Hun holdt gråten og tankene inni seg mens hun ble stelt med. Hvis piken opplevde at hun var ute av seg, så sa hun ikke noe, men var diskré og høflig, slik en pike skulle være. 
En del av Eva hadde lyst til å betro seg til henne, bare for å få tankene ut av hodet. Snu og vende på dem for å se om de kanskje fikk litt mindre kraft da. Og hun hadde ingen andre å snakke med. Oskar hadde vært hennes fortrolige i Kristiania, men nå visste hun ikke lenger hva han var. Og hun kunne ikke gå til søstrene hans. Kristiane var søt, men snakket altfor lett om andres hemmeligheter. Ikke fordi hun mente å være slem, men fordi hun hadde vanskeligheter med å holde slikt for seg selv. 
Og Alva var bare opptatt av maleriene sine. 
Hun kunne heller ikke tale med Oskars mor, kunne ikke trekke flere inn i Oskars synd. 
Og da gjensto ingen andre. Ingen hun kunne lette hjertet sitt for eller finne råd hos. Sine egne foreldre kunne hun heller ikke snakke med. Hva ville vel de tro, dersom de fikk høre om det Oskar hadde gjort? 
Eva følte det som om selv tjenerne så på henne og visste hva som hadde skjedd. Hun måtte tvinge maten i seg der hun satt i spisestuen og stirret i veggen. Ute hadde det sluttet så snø, kulden hadde lagt sitt grep over omgivelsene. 
Oskar kom hjem tre timer senere. Da satt Eva i stuen med et håndarbeid og strevde med å holde øynene åpne. Men hun ville ikke gå til sengs, var redd for at hun ikke ville få sove til natten igjen. Og det var nettene hun fryktet aller mest, når mørket tetnet seg til, var alt på sitt aller vondeste. 
– God ettermiddag. 
Han ble stående i åpningen inn til stuen, usikkerheten speilet seg i øynene hans. Eva orket ikke å se på ham, mumlet bare noe før hun igjen vendte oppmerksomheten mot håndarbeidet. 
– Har dagen vært fin?
Det strammet seg inni henne, ordene var så hverdagslige og røpet at han ikke begrep noe som helst. 
Hun reiste seg, la håndarbeidet fra seg. – Jeg går opp på værelset. 
– Nå? Men jeg har akkurat kommet hjem. 
Han sukket, slo ut med hendene. – Er det slik det skal være fremover? Du skal slutte å snakke med meg? Er det dette Gud har rådet deg til?
Hun hadde ingen svar, ingen protester, men heller ingen argumentasjon som underbygget budskapet hennes. 
– Jeg er ektemannen din, Eva, og vi kan ikke ha det slik. 
Hun trakk pusten og så ned i gulvet. Ventet på at han skulle bli sint og overøse henne med vonde ord. 
– Skal du la mitt feilsteg ødelegge livet vårt, og livet til barnet som kommer? 
Det var desperasjon i stemmen hans. Han grep henne i hånden. Hun kvapp til, hadde ikke sett berøringen komme og ønsket bare at han skulle slippe henne igjen. Hun orket ikke å være nær ham, visste ikke om hun noensinne ville klare å være nær ham igjen. 
– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Her har jeg gitt deg et godt liv, og dette er takken. 
Han slapp henne og sukket dypt. – Jeg er i spisestuen, hvis du vil meg noe. 
Eva slapp pusten ut i store hikst da hun nådde soveværelset. Hun sank ned på sengen og foldet hendene, kjente hvordan alt løste seg opp inni henne. 
Mindas ansikt trådte frem i hugen hennes, smalt og spisst. Hun var mager og spiste seg sjelden mett. Bitre øyne, hvor lyset for lengst hadde sluknet. 
Oskar. 
Hun la hendene foran magen. Hvordan skulle hun klare alt i tiden fremover? Så kom det, en tanke, som om Gud endelig hadde grepet inn og plantet den der. Besvart bønnene hennes. Langsomt gikk det opp for Eva hva hun måtte gjøre.

Til toppen