Ubuden gjest (Heftet)

Serie: Sønnavind 64

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 64
ISBN/EAN: 9788202406080
Kategori: Romanserier
Omtale Ubuden gjest

 Forholdet mellom Elvira og Nils Christian blir verre og verre. Han drikker tett, og Elvira angrer på at hun ikke hørte på foreldrene da de advarte henne mot å gifte seg så ung.
    Elises familie føler seg stadig truet av Ingjerds far, bestyreren på Bastø skolehjem. Hvor langt er han villig til å gå for å hevne seg på Hugo, datteren og sin forhenværende kone? Kan han gå så langt som til mord? Til hennes forferdelse dukker han ubedt opp i bisettelse i Gamle Aker kirke.

Det var ikke store gravfølget som beveget seg med langsomme skritt etter kisten. Elise hadde fått med seg at han kom bak henne, hun hadde håpet at han ville snike seg vekk når de kom ut, men det var tydelig at han skulle ha med seg alt.
    De stilte seg i en ring rundt graven og sto stille og lyttet til prestens ord. Elises blikk gled bort på Ingjerd og Hugo. I det samme forsto hun at Hugo måtte ha oppdaget ham, for han ble først rød, deretter likblek.


UTDRAG FRA BOKEN:
Da hun nærmet seg villaen, var solen akkurat gått ned og den purpurfargede himmelen gjenspeilte seg i vindusrutene.
 Hun trakk pusten dypt inn og forsøkte å stålsette seg mot det hun gikk i møte.
 Ingen åpnet da hun ringte på. Hvor var Gyda, hørte hun det ikke? Hun ringte på igjen. Ingen lyd, ingen dører ble åpnet, ingen skritt lød dempet mot det tykke teppet i entreen.
 Oppgitt gikk hun ned trappen igjen og rundt huset til verandainngangen. Verandadøren var lukket, til tross for sommervarmen. Det så ikke ut til at noen var hjemme!
 Nils Christian hadde aldri villet gi henne nøkkel, hun kom bare til å miste den, hadde han sagt. Dessuten var det ikke nødvendig, det var alltid tjenestefolk i huset.
 Hun gikk opp verandatrappen og rusket i døren. «Gyda! Det er meg! Lukk opp!»
 Hun lente seg nærmere glassruten og oppdaget en mørk skikkelse som sto urørlig i den andre enden av rommet.
 «Nils Christian? Det er meg! Jeg har ringt på flere ganger, men ingen åpner.»
 Han rørte seg fremdeles ikke, men hun så tydelig at det var ham, til tross for det begynnende tussmørket.
 Hun rusket i dørhåndtaket. «Du har vel lest beskjeden min? Jeg har vært med mor og far til sanatoriet i Kongsvinger.»
 Endelig begynte han å bevege seg og kom langsomt mot henne. Angsten bygget seg opp. At han gikk på den måten, behersket og rolig, var et dårlig tegn.
 Sakte vred han om nøkkelen mens han stirret på henne med olmt blikk.
 Jeg skulle ikke ha gått hjem, tenkte hun med ett. Jeg burde visst at han var rasende.
 Døren gikk langsomt opp. Han grep tak i armen hennes og dro henne innenfor. «Hvordan våger du?» snerret han med dyp og illevarslende stemme.
 «Jeg skrev en be...» Hun kom ikke lenger, hånden hans kom susende og traff henne over nesen og munnen med en kraft som fikk henne til å se stjerner. I neste øyeblikk fulgte neste slag, hun mistet balansen og vaklet, men han grep tak i henne og vred armen hennes bak på ryggen så hun skrek av smerte. Noe varmt dryppet inn i munnen hennes, det måtte være blod. Han sparket henne bakfra med kneet, dyttet henne så hun falt på magen over nærmeste stol og fortsatte å støte kneet sitt hardt og brutalt mot henne bakfra mens hun gråt og tagg om nåde.
 Det svartnet for øynene. Hun håpet hun ville falle i uvett slik at han endelig ga seg. Hele henne verket, det føltes som om han skulle ha knust hvert ben i kroppen hennes.
 Plutselig holdt han opp, gikk fra henne med raske skritt og forsvant ut døren. Skulle han hente noe, et redskap til å slå henne med? Hun krøket seg møysommelig bort til verandadøren, kom seg halvt svimeslått ned trappen og vaklet ut i hagen der hun la seg ned bak den tette sjasminbusken. Der ble hun liggende og skjelve av skrekk. Ikke våget hun å gå inn, og ikke kunne hun vise seg på gaten heller. Når hun tok seg til nesen og munnen, fikk hun blod på fingrene, og det kjentes som om den ene fortannen var løs.
 Merkelig nok kom han ikke ut på verandaen. Hagen var ikke stor, hun ville både sett og hørt ham hvis han var i nærheten. Kanskje han hadde fått rast fra seg?
 Det rare var at han ikke hadde vært full. Det pleide han å være når han slo.
 Det var ikke ofte hun ba til Gud, Nils Christian hadde nesten klart å ta gudstroen fra henne. Han påsto at Gud ikke fantes, men var skapt av menneskenes fantasi. Prestene hadde utnyttet folks redsel for Guds straff og tjent seg rike på gaver til kirken, påsto han. Gradvis hadde hun latt seg påvirke, nå ba hun aldri aftenbønn mer og gikk heller ikke i kirken.
 Men nå foldet hun de skjelvende hendene sine, lukket øynene og ba: «Kjære Gud i himmelen, tilgi meg min vantro. Jeg holder ikke ut lenger, vær så snill å ta denne byrde fra meg. Jeg vet jeg fortjener straff for alle mine synder, for å ha sviktet både deg og min familie, vært slem mot mor og skuffet mine brødre. Jeg har også vært utro mot min ektemann, ikke i gjerning, men i tankene, og jeg vet hvor galt det er. Prøv om du kan tilgi meg, og la Nils Christian bli snill igjen slik han var før vi giftet oss. Amen.»

Til toppen

Andre utgaver

Ubuden gjest
Bokmål Ebok 2014
Ubuden gjest
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Bøker i serien