Urolig sommer (Heftet)

Serie: Skyggespill 3

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202538682
Kategori: Romanserier
Omtale Urolig sommer
Intens lidenskap og glødende ha.t En ung kvinnes kamp for frihet. Et drama om frykt og mot
Per Berg Olsen har tatt en sjanse ved å gjemme medisinlageret, og nå haster det med å skjule sporene. Tyskerne har skaffet seg norske medløpere, og situasjonen blir enda farligere for familien. Men viljen til å yte motstand vokser seg stadig sterkere. Ingen vil snakke om morens ukjente søster, og dette ansporer Inger Marie til å grave i fortiden. Det hun finner, tar nesten pusten fra henne. Til tross for karrige kår, spirer lidenskapen, men også den har mørke sider. Av og til kan fienden være nærmere enn man tror.
«Aldri har jeg lest ei første bok i en serie som denne! Den er så spennende og intens at jeg tok meg selv i å holde pusten! Og så er jeg blitt glad i menneskene som vi blir kjent med. Gleder meg til denne serien!» - Heidi Lysen¿

Til toppen

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

– Ingmar! Anna kløp henne i underarmen. – Der borte sitter jammen Anders! Fy fader, han kunne godt ha sagt at han skulle hit, han også!
Inger Marie fikk øye på broren. Han satt på en benk sammen med Lea og en ung kvinne hun gjenkjente som Sisken fra Røverborgen.
Anders hadde sagt at han skulle be Lea med på kino, men hun hadde ikke sett snurten av dem der. Selv hadde hun villet reise rett hjem etter at filmen var ferdig, men overmakten var blitt for stor, Anna hadde alliert seg med Viktor. Inger Marie trodde ikke at det var Viktors selskap Anna higet etter, men hun visste at uten anstand ville søsteren aldri ha fått lov til å gå til danseplassen.
– Anders ser sliten ut. Han har sikkert danset seg fordervet. Anna kikket seg rundt. – Hvor ble det av Viktor?
Inger Marie hadde en anelse. Og riktig nok, like etter fikk hun øye på ham ute på dansegulvet sammen med Lea.
Hun fulgte etter Anna ned mot benken hvor broren satt. Anna hadde sagt at han så sliten ut, men nå var det et annet uttrykk som preget ansiktet hans. Han glodde stivt på paret som svingte seg i dansen. Orkesteret spilte en foxtrot nå. Viktor var bare en liten tanke høyere enn Lea, og der hun var slank, nesten spinkel, var han tett og firskåren. Allikevel kledde de hverandre godt. De to mørke hodene var bare tommer fra hverandre, skikkelsene gled mykt av gårde i den rolige dansen. Det så ikke ut som om de snakket sammen.
– Jaså, Anders, så det er her du er! Vi kikket etter deg på kinoen, men så deg ikke. Nå skjønner jeg jo hvorfor. Inger Marie stilte seg foran ham og så ned på ansiktet hans. Var han ikke i form? Han virket blek, syntes hun.
– Vi forandret planene, som du ser, svarte han kort. – Jeg hadde ikke ventet å treffe deg her.
– Det var Anna som maste hull i hodet på oss. Filmen var ferdig allerede halv ni, og hun ville absolutt hit.
Den rødhårede kvinnen som satt ved siden av Anders reiste seg for å hilse. – Hei, Inger Marie.
– Hei, Sisken! Det var lenge siden. Hvordan står det til?
– Bare bra, takk. Med deg også?
De to unge kvinnene smilte til hverandre. Inger Marie hadde alltid likt Sisken. Hun hadde hatt en vanskelig oppvekst, men hadde ikke latt seg knekke. De hadde av og til lekt sammen som barn, og mens hun gikk på gymnaset, hadde hun vært med i Speideren sammen med Sisken. Da hun hadde sluttet, hadde Sisken fortsatt, så vidt hun visste. Hadde ikke faren fortalt henne at Sisken var blitt kretsleder?
– Er du i speideren fremdeles? spurte hun.
Siskens røde krøller danset da hun ristet på hodet. – Ikke nå lenger, sluttet i fjor. Men jeg savner det fortsatt.
– Du har neimen ikke forandret deg mye på de siste årene. Inger Marie ga hånden hennes et varmt trykk.
– Ikke du heller. Du har bare blitt enda penere. Siskens blikk eide ikke spor av misunnelse. – Det samme gjelder broren din. Alle jentene var forelsket i ham da vi var mindre. Hun lo. – Det skulle ikke forundre meg om mange er det fremdeles.
Inger Marie skar en grimase og kikket bort på Anders, som lot som om han ikke hadde hørt hva de snakket om. – Han var ulidelig innbilsk, så vidt jeg husker. Hvordan er det med brødrene dine?
– Bra, bortsett fra at vi venter på å få høre fra Brede. Han er til sjøs, vi aner ikke hvor skipet hans befinner seg. En skygge gled over Siskens trekk, men ble borte igjen med det samme. – Kjenner du forresten han kjekkasen som danser med Lea? Jeg er sikker på at jeg har sett ham før.
– Det er fetteren vår, Viktor. Han er fra Alstadhov.
– Da hadde jeg rett, fastslo Sisken, – jeg hadde sett ham før. Han dukket opp som en ånd i en flaske, og Lea fulgte ham som om hun svevde på skyer.
Anders utstøtte et fnys. – Svevde, du! Du har sett for mange filmer.
– Ja, der sa du det, det var akkurat som på film.
Broren var blitt stram i ansiktet, registrerte Inger Marie, øynene hans var nesten svarte. Sisken visste sannelig å strø salt i såret. Det kunne ikke være stort igjen av den gamle forelskelsen hennes i Anders nå.
Orkesteret skiftet til en vals, og Inger Marie registrerte med ett at det hadde dukket opp tyskere borte ved dansegulvet. Synet av uniformene deres fylte henne med vemmelse. Hva gjorde de svina her? Fikk ikke folk være i fred noe sted?
– Vi drar hjem, Anna, forkynte hun resolutt. – Jeg skal hente Viktor.
Annas ansikt trakk seg sammen i protest. – Men vi har jo akkurat kommet, Ingmar! Det er gøy her, og det er mange her fra skolen som jeg ikke har fått hilst på ennå, og klokken er bare ti. Dessuten danser Viktor med Lea, så han vil sikkert ikke hjem så tidlig.
Inger Marie strammet seg opp. – Vi kan vente utenfor porten. Jeg sier ifra til ham at vi går.
– Ikke tale om! Anna la armene i kryss over brystet. – Da vil jeg heller stå her. Vi har tross alt betalt femogsytti øre for å gå inn, og jeg vil ikke kaste bort pengene.
– Det var ikke du som betalte, så vidt jeg husker. Inger Marie snudde seg for å gå mot dansegulvet, men kjente i det samme at hjertet sank som en stein. En høy, mørkhåret mann var på vei mot dem. Han hadde lindress og hvit skjorte som var åpen i halsen. Det skinte i tennene hans da han bukket og smilte.
– Guten Abend, meine Damen.
Han så helt annerledes ut uten uniformen. Inger Marie ble tørr i munnen.
– Jeg håper at dere husker meg? fortsatte han. – Max Schultz.
Inger Marie nikket kort. – Jeg husker Dem, herr kriminalsekretær.
– Ingen titler denne vakre sommerkvelden, Fräulein Berg Olsen. Vær så snill å kalle meg Max. Jeg er ikke alltid på arbeid, vet De.
Hun svarte ikke på det. Han måtte ha lest motviljen i øynene hennes, for i neste øyeblikk hadde han snudd seg mot søsteren. – Vil De danse, Fräulein Anna?
– Hva? Anna stirret forskrekket opp på tyskeren. Så flyttet hun blikket til Inger Marie.

Til toppen

Bøker i serien