Brått følte hun at hun selv falt ned i en avgrunn. Sannheten slo henne over ende. Den mannen som Ulrikke kalte et menneske uten nåde, var faren til Kaisa. De kunne forbanne ham til evig tid, men aldri gjøre om på dette. Han ville alltid være faren til Kaisa.

UTDRAG FRA BOKEN:
Berit Pettersen hadde nylig gjort akkurat det samme – i datterens hus i Grevlingveien i Nordlia, men verken hun eller lensmannsbetjent Tonje Sørensen orket å drikke kaffen som sto klar på kjøkkenbenken i solide krus. De stirret fortvilet på hverandre. Resignerte og ulykkelige.
Ulrikke hadde krøpet sammen på gulvet. Hun holdt armene beskyttende rundt seg, mens hun fortsatte å gjenta de samme ordene igjen og igjen.
– Det er en feiltakelse. Theo har ikke gjort noe galt. Dere tar feil … Theo kunne aldri ha gjort noe menneske vondt …
Innimellom gråt hun sårt, før hun fortsatte å forsikre dem om at alt var en stor misforståelse. Berit kjente at hjertet hennes blødde for datteren. Hun hadde selv vanskelig for å fatte det som hadde skjedd. Da Bård Larsen kontaktet henne, måtte hun bruke all sin viljestyrke for å klare å bevare roen. For Ulrikkes skyld måtte hun opptre rolig selv om det skrek av protester inni henne. Hun ønsket ikke å tro på det hun ble fortalt. Hun ville ikke tro.
Samtidig visste hun at det var sant. Usynlige brikker som hun lenge hadde strevet med å finne, falt langsomt og brutalt på plass. Han hadde lurt dem alle. Mannen de hadde stolt på. Mannen som bodde sammen med datteren hennes og var far til barnebarnet hennes, var en morder, en forbryter. Berit tvang tankene tilbake. Det eneste som var viktig nå, var å prøve å beskytte Ulrikke. Hun bøyde seg og la armene rundt datteren, men Ulrikke skjøv henne sint unna.
– Du tror på dem! skrek hun til moren. – Du tror på alt det stygge de sier om Theo!
Berit reiste seg forskrekket og søkte hjelp hos Tonje. Den kvinnelige lensmannsbetjenten hadde det heller ikke særlig godt der hun sto rådvill midt på kjøkkengulvet. Tonje Sørensen klemte kortklipte negler inni håndflatene og prøvde febrilsk å komme med noen trøstende ord. Hva kunne man si til en kvinne som hadde vært utsatt for et slikt svik? Ingenting, tenkte hun trist. Det var ingen ord som kunne lindre den smerten som langsomt og pinefullt var i ferd med å slå innover Ulrikke, etter at det første voldsomme sjokket hadde lagt seg.
Tonje følte seg maktesløs. Hun gjorde det eneste fornuftige. Hun ringte vakthavende lege, og da hun hørte bilen som kom kjørende og like etter parkerte foran huset, trakk hun et sukk av lettelse. Da Janne Lundgren kom inn og satte seg på huk foran Ulrikke mens han raskt og profesjonelt ga henne en beroligende sprøyte, ba Tonje en stille bønn om at Ulrikke måtte få sove gjennom denne første og vanskeligste natten. Hun behøvde hvile. Hun måtte samle krefter slik at hun ble i stand til å kunne leve med den grufulle sannheten. Tonje møtte blikket til Berit.
– Du blir vel her hos henne i natt … og tar deg av Kaisa?
– Selvsagt. Berit nikket krampaktig. – Jeg blir her helt til alt dette er over. Moren stirret fortvilet på datteren idet Janne hjalp Ulrikke opp fra gulvet. Hvis dette noen gang kommer til å gå over, tenkte hun trøstesløst og snudde seg mot Tonje. – Takk, sa hun. – Takk for at du var her hos henne til jeg kom …
Politikvinnen nikket taust før hun tok farvel og gjorde seg klar til å gå. I døren ble hun stående et øyeblikk og nøle.
– Hvis det er noe mer vi kan hjelpe til med … Du må bare ringe.
I bilen inn mot sentrum gikk det opp for Tonje at hun hadde brukt ordet vi. Hvorfor er jeg så helvetes lite personlig, tenkte hun irritert over seg selv. Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt jeg? Fordi du ikke skal engasjere deg for mye i denne saken, minnet hun seg selv på. Du er på jobb. Det var din plikt å bli igjen for å forklare Ulrikke hvorfor kollegaene dine arresterte samboeren hennes.
Det hjalp heller lite å tenke slik denne natten. Da Tonje Sørensen parkerte bilen utenfor sin egen bopel, rant tårene nedover kinnene hennes. Alt hun klarte å tenke på, var Ulrikke Pettersens såre og opprivende skrik da samboeren hennes ble ført bort. Tonje var nødt til å holde henne fast for at hun ikke skulle løpe etter dem. Etterpå hadde hun måttet fortelle henne den grufulle sannheten. Uten skånsel. Hvert ord som skarpe spydspisser. Fordi det var hennes plikt. Fordi det var dette som var jobben hennes.
Tonje låste seg inn i leiligheten. Det første hun gjorde, var å skynde seg ut på kjøkkenet og hente en boks øl i kjøleskapet. Fremdeles i full uniform dumpet hun ned i en lenestol mens hun tok en stor slurk av ølet. Ulrikkes desperate skrik kunne fortsatt høres, det lød som et ekko inne i hodet hennes. Tonje måtte drikke boksen tom før hun var i stand til å reise seg. Da kom spørsmålet. Kunne vi gjort det annerledes? Hadde det vært bedre om vi hadde hentet Tormod Hansen på arbeidsplassen?
De hadde diskutert den muligheten, men funnet ut at det var for risikabelt å vente til i morgen med å arrestere mannen. Sjansene var for store til at han ville fått snusen i at de var på sporet av ham, og stukket av. Tonje strammet seg opp. Hun prøvde å la være å tenke på Ulrikke Pettersen og lille Kaisa. De to er tross alt i live, sa hun høyt til seg selv.