Tre dager gamle spedbarn er hjelpeløse, og kan bare uttrykke smerte eller ubehag gjennom gråt. Gråt som kan fortelle alt – og ingenting. 
Og den nyfødte gråt. 
Gjertrud følte seg nesten lammet. Hun måtte ha hjelp. Hun måtte arbeide, hun hadde et yrke og hun hadde krav og forventninger knyttet til seg. Hun måtte være forberedt når hun ble kalt inn på møter eller til fødsels- og barselkvinner. I det siste tilfellet kunne hun selvsagt ta spedbarnet med seg. Det gjorde jordmødre som ikke hadde en ektemann eller voksne barn som barnepassere. 
Men hvordan ville folk reagere? «Hun er helt tullete, den jordmoren. Hva har hun funnet på nå?» 
Hva skulle hun gjøre først? Gå til ordføreren og fortelle om situasjonen? 
Hun satt i stuen og så på barnet, som skulle mates mange ganger i døgnet – helst med morsmelk de første månedene, og det hadde jo ikke hun. Ikke hadde hun kumelk heller. Hun var låst inn i verdens minste fengsel – en liten gutt, et menneskekrek som veide bare fire kilo. Et fengsel som ikke hun krøp inn i, men som krøp inn i henne og tynget henne til marken. 
Gutten måtte uansett ha melk, og Gjertrud måtte ha mat til seg selv. Hun måtte ydmyke seg, og gå til de som minst ville ta imot henne. Hun måtte godta å bli utskjelt av Kjempe-Lars, at han brølte ut sin forakt om ‘luseegg’ som ble til ‘lus’. 
Hun pakket det navnløse vesenet inn i et teppe, la det som en bylt på ryggen og festet teppeendene foran brystet og magen. Så la hun i vei mot Storset, hvor de fremdeles holdt på med potetonna. 
Da hun gikk gjennom bjørkealléen, så hun at en kar var i ferd med å feste et hjul på trillen – det var Lars selv, gammel-Lars, som gjorde det arbeidet. Bygden var begynt å kalle ham det, nå som han hadde fått seg en sønnesønn. 
Så ble han den første hun traff, da. Han hadde henne nok i øyekroken, men da han oppfattet at hun hadde en bylt på ryggen, ranket han seg. Rynket pannen i noe midt mellom undring og irritasjon. 
– Det er jordmoren ja? sa han prøvende. 
Hun nikket. – Såpass ser du vel, Lars? 
– Jeg ser ikke riktig like godt hva du bærer på ryggen. 
– Du ser nok det også, sa hun med et hjelpeløst smil. 
Han tørket de oljefettede fingrene på den skitne vadmelsbuksen. – Ja, jeg må ikke ha det inn med skjeer. Men jeg har vel lov til å mene noe, siden du kommer hit med bylten? 
– Ja. 
– Hvor er fantekjerringa? Ligger hun fremdeles som en fugleunge i redet og gaper etter mat fra deg? 
– Hun har dratt. Og lot veslen bli igjen hos meg. 
– Hvordan gikk det for seg? 
Hun forklarte det, men utelot de mer personlige detaljene. Øynene hans ble smalere og smalere, og da hun hadde fått sagt sitt, sprutet de beske ordene mot henne. – Ikke vanskelig å finne løsninger når en er fant, nei! Hva vet vel fanter om ansvarsfølelse? Tror du hun kommer tilbake igjen? 
Gjertrud kjente en klump i halsen. – Jeg fikk nesten ikke det inntrykket, Lars. Hva skal jeg gjøre, i all kristenhets navn? Bare kaste ungen i elva, og så har den aldri eksistert? 

Til toppen