Vinterveien (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 2

Forfatter:

, Kjetil Nystuen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Nystuen, Kjetil
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202538910
Kategori: Romanserier
Omtale Vinterveien

Hennes skjebne er forseglet av et løfte

Anna reiste seg fort fra stolen. Hjertet hamret i brystet. Det var ikke vanskelig å forstå hvem som hadde fått lovens håndhevere til å oppsøke dem. Og det lovet ikke godt.

Anna føler ansvaret for broren Heine og bestefaren tynge. Uten morens enkepensjon må de finne annen inntekt, og Anna tar på seg å bli med Jo-Persa på lasskjøring. På den første turen til Sverige møter hun svenske Carl-Emil, som vekker følelser i henne. Men kan hun ha noen fremtid med en svensk lasskjører? Sledeturene til Sverige skal vise seg å bli langt mer dramatiske enn hun hadde sett for seg.

Bergstaden på begynnelsen av 1900-tallet.
 

Til toppen

Andre utgaver

Vinterveien
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

– Heine! Her, Heine!
Charlotte hadde dristet seg ut av den store kjøpmannsgården, til portrommet som vendte mot den brede Storgata, eller Hyttgata som den egentlig het. 
Hun ville ikke helt innrømme det, ikke engang for seg selv. Men det var Heine hun kikket etter. Hun visste han pleide å komme gjennom gata, ofte flere ganger om dagen, når han var ute og løp ærender for Fabrikken.
Hun hadde sett ham fra vinduet, mange ganger. Men han hadde nesten aldri ærender til Bua. Og om han en sjelden gang hadde det, kom han aldri opp i andre etasje, der hun brukte å være sammen med moren og tjenestepikene.
Hun var begynt å kikke etter ham daglig. Kanskje fordi faren og broren nok en gang hadde snakket om smedfamilien ved middagsbordet. Det var ikke blitt noe bedre det de hadde å si, etter det som skjedde på lensmannskontoret. Hun hadde ikke helt fått med seg hva som hadde skjedd, men både faren og broren hadde vært svært oppbrakt da de kom tilbake. Heldigvis var det ikke Heine de hadde snakket om denne gangen, men onkelen og søsteren hans, Anna. Eller smedførkja, som broren brukte å kalle henne.
Hun savnet Heine, hadde gjort det i mange år. Han var den eneste som hadde brydd seg om henne gjennom årene på skolen. Han hadde behandlet henne som et vanlig barn, lekt med henne og fått henne til å le. Helt til han ble tatt ut av skolen. 
Hun hadde villet si noe den gangen. Protestere mot det uriktige i anklagene mot ham. Men motet hadde sviktet. Kanskje fordi hun selv var en som ble sett ned på. Hun var riktignok ikke utsatt for like utspekulert trakassering som Heine. Men også hun var en det ble snakket om og ledd av bak ryggen hennes. 
Hun var, lik Heine, en de andre ikke ville være venn med.
Hun hadde stått lenge i portrommet, til tross for at det var en sur og kald oktoberdag med regn i luften. Selv om hun hadde tatt på seg vinterkåpen, hadde hun fort begynt å fryse. Hun var på nippet til å gi opp og gå inn igjen, da han kom.
Han stanset da hun ropte.
Det sjokkerte henne at hun virkelig hadde våget å rope på ham. Det hadde skjedd helt av seg selv. Hun hadde jo ikke noe hun skulle snakke med ham om.
Hjertet banket som i galopp, raste i vei bare ved synet av ham.
Først ble han bare stående i gata, avventende. Kanskje var han usikker på om hun virkelig hadde ropt.
Men han hadde sett henne, så hun vinket til ham på nytt. Vinket for å få ham til å komme nærmere.
Det var flere ute i gata, men hun trodde ikke noen hadde lagt merke til henne.
Folk var vant til å se Heine, og kanskje var det ikke så merkelig at han stanset opp for å tenke seg om. Han bar en skulderveske, sikkert med brev eller små pakker som han skulle levere forskjellige steder. Kanskje var det prøver på tøy og garn som de spant og vevde på Fabrikken.
Hun vinket enda en gang, mer og mer desperat. Han måtte da fatte at hun ville han skulle komme nærmere, så de kunne snakke sammen uten at det ble lagt merke til.
Men han ble stående enda en stund. Så seg rundt, som var han fortsatt usikker på om det virkelig var ham hun vinket til.
Så lot det til at han tok en beslutning. Han nærmet seg langsomt. Men det var ikke vanskelig å se at han var usikker.
– Du husker da meg, Heine? Charlotte … Hun nikket ned mot foten som var presset ned i en stor og klumpete sko som mest av alt lignet en altfor stor støvel.
Han tok seg til håret. Det sto til alle kanter. Han smilte usikkert. Hun husket øynene hans så godt fra de stundene de hadde lekt sammen på skolen. Varmen i dem. Han har så snille øyne, tenkte hun.
– J-j-j … ja, husker da deg, kan d… du skjønne, sa han og strålte opp. Så slo han blikket ned.
Hun visste ikke hvor hun fikk motet fra. Men hun innså de ikke kunne bli stående i portrommet, i hvert fall ikke særlig lenge. Noen kunne komme. I verste fall faren, eller Christopher. Hun visste så altfor godt hva de mente om Heine. Om de fikk se henne og Heine stå og snakke sammen, da … Nei, det ville hun ikke tenke på. Det måtte ikke skje.
– Kom, sa hun fort. – Bli med meg, Heine!
Hun trakk seg innover i portrommet. Der var det mørkere, og ikke så godt innsyn fra gata. Folk som gikk forbi ville kanskje ikke legge merke til at de sto der. Men de kunne ikke bli stående lenge der heller. Om ikke faren eller broren kom, kunne de bli sett av noen andre, som kunne komme til å røpe det for dem. Eller si det videre til moren. Og moren hadde heller ikke noe godt å si om Heine. Tvert imot.
Men hun ville så inderlig gjerne snakke med ham.
– Kom! gjentok hun insisterende. Han nølte fortsatt. – Jeg vil bare snakke med deg, Heine, sa hun. – Bare oss to.

Til toppen

Bøker i serien