Said lå kald og stiv i armene hennes. Kornelia hadde ingen anelse om hvor lang tid som var gått siden han sluttet å skjelve og hun forsto at han hadde forlatt henne. Lammet av sjokk og sorg ble hun bare liggende under det tynne teppet og holde om sin døde venn mens regnet fortsatte å hølje ned over dem. 
– Said … Said, snakk til meg! Se på meg! Ikke forlat meg og la meg bli alene her oppe i fjellene. Hun prøvde å trykke den urørlige kroppen tettere inntil seg, som om hun trodde det kunne gi ham livet tilbake. Men Said våknet ikke. 
Da Kornelia innså at alt håp var ute og at mannen hun holdt rundt bare var en kropp som sjelen hadde forlatt, la hun seg godt til rette inntil ham og lukket øynene. Nå kunne hun bare dø, hun også. Hun hadde ingen sjanse til å nå frem til havet alene, uten Said. Drømmen om å finne veien hjem, om en dag å komme seg til Norge, var nå i ferd med å forsvinne sammen med regnvannet.
 Med pannen lent mot Saids kalde panne, lukket hun øynene og belaget seg på å møte Gud. Said hadde vel møtt Allah, men hun følte seg ganske sikker på at de kom til å møtes i den samme himmelen, selv om de kanskje valgte hver sin vei opp til Herren. Kanskje møter jeg mor og far igjen også, tenkte hun og trakk pusten. Så kom tårene …
 Utmattet av gråten ble hun liggende stille og bare vente på døden. Da mørket kom, regnet det fremdeles kraftig. Hun lå og ba til Gud om at han måtte hente henne snart. At det måtte ta kort tid. Det hadde jo gått så fort med Said. Men Said var skadet. Han hadde hatt feber og var syk. Det var skaden og feberen som hadde tatt livet av ham. Hun var frisk, hun måtte kanskje ligge der i dagevis før hun til slutt sultet i hjel.
 Tanken skremte henne. Hun ville ikke det. Hun ville ikke bli der lenge. Enten måtte hun få reise til Gud, til hans himmel, med en gang, eller så måtte hun fortsette å gå. Gjøre som Said hadde bedt henne om.
 Hun merket at hun var trett. Søvnen snek seg innover henne og omdannet virkeligheten til et forvirrende og usammenhengende tablå med mennesker hun kjente og ikke kjente, med steder hun hadde vært og steder som var fremmede for henne, og med kulisser som skiftet i et skremmende sammensurium uten noen mening.

Til toppen