Skjulte løgner (Heftet)

Serie: Julie 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202502683
Kategori: Romanserier
Omtale Skjulte løgner
Kjærlighet og vennskap. Et Norge i endring. Et tilfeldig møte forandrer alt.

Julie oppsøker Günther for å fortelle ham om truslene fra Gerard og overfallet på moren. Det viser seg at Gerard har rett i at Günther har mange fiender. Samtidig fører sykdom og et dødsfall til stor sorg.
 
– Marie, sa hun lavt. Marie snudde seg mot henne. – Jeg er lei meg for at han er død, sa hun. – Går det bra med deg?
Marie så granskende på henne. Det var vanskelig å tyde uttrykket i øynene hennes gjennom det svarte sløret, men Julie følte et svakt ubehag av nærværet hennes.

Til toppen

Andre utgaver

Skjulte løgner
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Svanhild våknet av en lyd, og ble liggende og lytte ut i det mørke rommet. Nå var det helt stille. Var det noe hun hadde drømt? Hun gjespet og lot blikket søke mot vinduet. De tykke gardinene var trukket for, men solstrålene snek seg inn i rommet gjennom en glipe mellom gardinene og tegnet tynne, gylne striper av lys på gulvet. Hun måtte ha sovet lenger enn vanlig, for hun pleide å stå opp før dagslyset kom. 
Hun strakte seg forsiktig og ynket seg svakt. Hun lot armene synke ned på teppet og ble liggende og puste rolig til smertene langsomt ble til en dump verk.
Gårsdagens grusomme hendelse flimret på netthinnen. Det var som om hun fremdeles kjente de grove hendene som krafset hardhendt over kroppen, den sure ånden og den hånlige latteren. Ydmykelsen. Skammen. Hvordan kunne de gjøre noe slikt mot henne? Hun var en respektert og vel ansett kvinne. 
Tårene sløret blikket, hun blunket dem bort, dro teppet til side og svingte bena ut av sengen. Hun satte føttene på det myke teppet før hun reiste seg og gikk forsiktig bort til vinduet. Hvert skritt sendte bølger av smerte gjennom den såre, støle kroppen og gjorde henne kvalm. Det kjentes som om hun ville falle sammen hvert øyeblikk, men hun bet tennene sammen og fortsatte. 
Hun la den ene hånden på brystet og trakk pusten dypt. Med den andre dro hun gardinen til side. Det stakk i øynene da sollyset flommet inn i rommet og blindet henne. Da synet klarnet, kikket hun ned på gaten. Angsten hugg tak i brystet da hun så to menn i lurvete klær gå langsomt nedover gaten. De minnet om overfallsmennene.
Hun hev etter pusten og slapp gardinen på plass, snudde seg og gikk tilbake til sengen. Hun seg ned på sengekanten og ble sittende og se ut i rommet mens tankene kvernet rundt i hodet. Gerards advarsel gjenlød i ørene. Hun kunne ikke føle seg trygg lenger, hadde han sagt.
Ikke Julie heller. Livet hadde gått fra vondt til verre. Tankene hennes streifet Günther, og et øyeblikk kjente hun et fryktelig raseri. Det var hans skyld. Han var skyld i at hun og datteren nå fikk smake følgene av de idiotiske handlingene hans. Hvorfor kunne han ikke bare ha holdt seg til smugling og svartebørshandel? 
Hun hev etter pusten og kjente tårene svi. Raseriet forsvant like raskt som det kom. Det var ikke Günthers skyld. Han hadde gjort hva han kunne for å beskytte dem, det var ikke hans skyld at noen lot sinne og hat gå utover dem. Hun måtte ikke tenke slik. Det var nytteløst. Hun elsket ham. Ingenting av det han hadde gjort skulle få ødelegge kjærligheten hun følte for ham. De skulle komme seg gjennom dette. Hun hadde ikke gjort noe galt. Ikke Julie heller. 
Det banket lett på døren. Hun skvatt, men pustet lettet ut da hun så at det var Julie.  
– God morgen, mor, sa hun og kom bort til sengen. Stilte seg foran henne med hendene foldet foran seg.  – Hvordan står det til med deg i dag? 
Svanhild møtte det granskende blikket hennes og tvang frem et smil. 
– Ganske bra, tror jeg, sa hun og kremtet. Stemmen var hes. Halsen sår.
– Det er bra, smilte Julie. – Orker du å spise frokost sammen med meg i spisestuen, eller skal jeg komme inn til deg med mat? Seline har dekket på til oss. 
– Jeg er ikke sulten. Hva er klokken?
– Den er ni. Jeg har vært i resepsjonen siden klokken syv, men det er stille. De fleste gjestene har reist, det er bare igjen to som spiser frokost. Rakel og Seline passer på en stund. Du bør spise litt, mor. Det gir deg krefter. 
Svanhild sukket. Julie hadde rett. 
– Jeg kommer. Det er best jeg står opp, jeg trenger å røre litt på meg. Kan du finne frem klærne mine og hjelpe meg å kle meg?
– Selvfølgelig. Hva vil du ha på?
– Ta den svarte ullkjolen, jeg fryser. Svanhild slo armene om seg og hutret. Det var kjølig i rommet. Ilden i ovnen hadde sluknet i løpet av natten. – Kan du be Rakel om å fyre her inne? Det er iskaldt her. 
Hun ynket seg svakt da Julie trakk kjolen over hodet på henne. 
– Har du vondt, mor? Skal jeg få tak i en lege til deg? Julie så bekymret på henne. 
  – Nei, det er ikke nødvendig. 
  – Er du sikker?
  – Ja, jeg er snart bra igjen, sa hun anstrengt.

Til toppen

Bøker i serien