Da Aila kom til seg selv igjen, lå hun på et hardt gulv. Hun tvang opp øynene og blunket mot det gule lyset fra månen, som lyste inn gjennom et lite vindu høyt oppe på veggen. Det luktet råte og muggen jord, og fuktighet og vann trengte inn gjennom sprekkene i de gamle steinveggene. Hun frøs så hun skalv, fingrene var følelsesløse og stive av kulde, og en intens, kvalmende smerte pulserte i hodet.
Plutselig kjente hun en iskald hånd stryke henne varsomt over kinnet. Aila stivnet. –– Hvor er jeg? mumlet hun og forsøkte å reise seg, men sank sammen igjen med et stønn. Det var som om kroppen nektet å lystre.
– Ligg stille, sa en lav og myk stemme. – Du er i kjelleren på Manor Hall.
Aila trakk pusten dypt og kikket rundt seg. Hodet klarnet, og nå husket hun slaget mot hodet og de sterke armene som løftet henne opp som om hun var en filledukke og bar henne ned kjellertrappen. Med en kraftanstrengelse heiste hun seg opp på albuene og møtte blikket til den unge kvinnen som satt på kne foran henne.
– Hvem er du?
– Kjenner du meg ikke igjen, Aila?
Aila myste mot kvinnen. Det lyse håret var ugredd og fullt av strå og rusk, og de spinkle skuldrene var skjult under et tykt, grått sjal.
– Amy? hvisket hun åndeløst. – Er det virkelig deg?
– Ja, det er meg. Kom, la meg hjelpe deg opp, sa hun og støttet henne mot veggen.
Aila hutret. Kulden fra den fuktige steinmuren tvang seg inn gjennom klærne. Hun dro sjalet tettere sammen i halsen i et forsøk på å beskytte seg mot den isnende kulden.
– Hva gjør du her, Amy? sa hun anstrengt.
– Det er en lang historie, men hvorfor er du her?
Aila svelget.
– Jeg satt ved vinduet i værelset mitt da jeg fikk se en skygge utenfor. Jeg ble nysgjerrig og gikk ut, og fant kjellerinngangen. Noen slo meg i hodet og bar meg ned kjellertrappen. Så husker jeg ikke mer. Hvor lenge har jeg ligget slik? Aila tok forsiktig på kulen i bakhodet, lettet over at det ikke var alvorlig.
– Ikke lenge, sa Amy. – Vi må prøve å komme oss ut herfra.
Aila skottet rundt seg og forsto at de befant seg i den gamle delen av kjelleren. Frykten grep henne.
– Det finnes ingen annen vei ut herfra, og døren inn til disse gamle fangehullene er låst fra utsiden. Det er aldri noen her inne.

Til toppen