Hun så Runar utenfor huset. Han hadde sikkert sett henne komme, men var sikkert for opptatt med gjøremålene til å komme henne i møte slik som søsknene hadde gjort. 
Ceselie var der også. Hun kom ut av huset med et glass til ham og rakte ham det. Begge to satte seg på steinen vestenfor huset. Runar likte å sitte der en stakket stund når solen sto i vest, og dagens gjøremål snart var unnagjort.
«Hei, dere to!» hilste Frida.
Runar vendte seg halvt mot henne uten et ord til hilsen. Ceselie reiste seg og kom imot henne. «Frida,» sa hun bare. Søskenbarna klemte hverandre. Frida kjente hvor tynn Ceselie var. Blek var hun også, med blå ringer under øynene.
«Så, du kom hjem.»
Frida nikket bare. Så sendte hun Runar et øyekast. «Hei, lillebror. Skal du ikke hilse på meg?»
«Har du ikke fått nok velkomstkomité?» spurte han med ryggen til henne.
Hun gikk mot ham, løftet hånden og rørte lett ved hodet hans. Han kvapp til og reiste seg brått. «La meg være!» freste han, mørk i målet og rød i kjakene.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor broren ikke hadde kommet henne i møte. Det venstre kinnet hans hadde et rødt, hissig spor etter en hard neve. Da han bråvendte og stormet bort fra dem, gikk han merkelig krokbøyd og dro på den ene foten.
«Runar?» ropte Frida etter ham og skulle til å sette etter ham, da Ceselie holdt henne tilbake. 
«Frida, ikke … Runar vil ikke snakke om det.»
Frida glodde vilt på søskenbarnet. Raseriet bygget seg opp i henne. Hun visste hvem som var skyld i dette, hun trengte ingen forklaring. Da søskenbarnet begynte å fortelle, danset svarte prikker foran øynene hennes. 
«Han brakk stokken på ryggen hans.»
«Hva?» hikstet Frida og hadde mest lyst til å holde seg for ørene.
«Severin slo gutten til stokken brakk.»
«Han er ikke klok!» freste Frida.
«Runar har begynt å svare Severin og nekter å gjøre som han sier. Da Severin ville gi ham en lusing, tok Runar igjen og slo etter Severin. Det tålte han ikke.» Ceselie vendte blikket mot der Runar hadde forsvunnet. «Mor ba tante om å hente doktoren til gutten, men det ville ikke tante Johanna. Det trengtes ikke, sa hun. Men jeg tror hun er redd for at det skal komme ut hvordan Severin behandler gutten. Hadde det ikke vært for at stokken brakk …»
Ceselie himlet dramatisk med øynene og skulle til å fortsette historien da Frida avbrøt henne. «Hvor skadet er broren min?»
«Han er helt blå på ryggen og over baken. Mor har stelt sårene på ryggen hans. Hun sier at hun ikke liker at han halter. Runar selv sier at han vrikket foten da han tråkka inn i treskoa for å komme seg unna Severin.»
Frida stønnet og knyttet nevene. Hadde hun hatt Severin her nå!

Til toppen