Båten gled sakte inn mot bryggekanten. Evelina sto ute på dekk og bare stirret mot land.
– Benjamin ... jeg ... jeg forstår ikke ... Jeg tror ... det må være feil brygge ... Jeg ... Hun ristet på hodet. – Jeg har vært borte så lenge ... Alt er så forandret ... Hvor er trappen ...?
Toppen av tomten der huset var bygget, hadde vært som et flatt platå med vakre prydbusker og blomsterbed. Kanten av platået var markert med en lav hekk med en åpning mot fjorden, og fra åpningen førte en hellelagt trapp nedover den lange og slake skråningen ned til bygga. Nå var hele skråningen så overgrodd at det tok tid før hun kunne skimte noen av trappetrinnene mellom ugress og småkratt.
– Jeg skjønner ikke ...
Mens hun snakket, gled blikket søkende oppover den store tomten som strakte seg hele veien opp fra vannkanten. Hun kjente igjen frukttrærne og de store trærne som omkranset eiendommen. Den store blodbøken og lønnetreet som alltid strålte i så vakre farger om høsten. Og mellom trærne, litt på avstand, men ikke lenger oppe i den bratte skråningen over fjorden enn at hun så dem tydelig – og kjente dem igjen – lå nabohusene. Erle og Fredriks hus lå i skråningen ned mot fjorden like bortenfor. Og bakenfor så hun huset der hennes jødiske venner hadde bodd.
Alt var der. Alt var på plass der det hadde vært da hun forlot det for tre år siden. Alt sammen – bare ikke hennes eget hjem.
– Benjamin ... Munnen beveget seg, men hun hørte ikke sin egen stemme, så hun måtte gjenta seg selv: – Benjamin ...
– Evelina, hva er det? Benjamin stilte seg i åpningen til styrehuset, men holdt fremdeles den ene hånden på roret så han kunne manøvrere båten inntil bryggen. – Hva er det? Føler du deg ikke bra?
Evelina hadde satt seg på dekk. Beina ville ikke bære henne lenger. Det eneste han hørte fra henne, var: – Benjamin ... Benjamin ... Og stemmen hennes ... Den var fremmed.
Kjære vene, tenkte han og slo av motoren før han hoppet ut på bryggekanten med fortøyningstauet mellom hendene. Hadde han visst at gjensynet med hjemmet, som hun hadde gledet seg til å se igjen, skulle bli så sterkt, ville han ha sørget for å stå ved siden av henne da de kom frem. Han burde ha forstått at det å komme tilbake etter så lang tid, ville vekke voldsomme følelser hos henne.
Han fikk fortøyd båten uten hjelp fra Evelina, så skrittet han om bord igjen og skyndte seg bort til henne. Hun satt fremdeles sammensunket på dekk med ansiktet skjult i hendene.
– Evelina, hva er det? spurte han bekymret og satte seg på huk for å prøve å fjerne hendene fra ansiktet hennes så han kunne se henne. Se om hun gråt eller om det bare var en enorm glede som frembrakte tårene hun prøvde å skjule.
Han så straks at det ikke handlet om glede. Ansiktet var likblekt, og øynene uttrykte noe som lignet panikk. – Evelina, hva er det?
– Det er ikke der! Benjamin, det er ikke der! hikstet hun frem og klamret seg til armen hans. – Huset ... hjemmet mitt ... det er ... det er borte! Borte ...
– Borte? Hva mener du? Han så uforstående på henne.
– Huset! Huset mitt. Henrys og mitt hjem ... det er ikke der, det er ...
– Er du sikker, er du sikker på at dette er rett brygge? Det er jo en stund siden ... Benjamin merket at han begynte å bli urolig.
– Det er det. Dette er vår brygge. Det er vår hage, vårt lønnetre og ... Å, Benjamin, nå slo hun hendene for ansiktet igjen og begynte å gråte.
– Evelina ... Kom ... Benjamin prøvde å trekke henne opp fra dekksplankene. – Kom, la oss gå opp til ... til der du mener huset skal stå, og så ...
– Gå du. Evelina ristet på hodet. – Gå ...

Til toppen