Ute drønnet tordenen så kraftig at det kjentes som om skipet ristet. Stormen tiltok, og det samme gjorde sjøsyken for de to jentene. Lucie kunne ikke huske å ha vært så dårlig noensinne, selv ikke da hun var svanger med Emme. Tilly hadde kastet opp utallige ganger, og hun gråt og var redd. Urteavkoket så ut til å hjelpe, for omsider falt barnet i søvn, utmattet etter alle påkjenningene. 
Selv satt Lucie i stolen i mørket. Hun våget ikke å ha lys på, i frykt for at oljen skulle renne ut og ta fyr. I halvmørket kunne hun se hvor urolig Tillys søvn var, for det var ikke bare skipets krengning som gjorde at hun nesten gled ut av køyen. Flere ganger måtte Lucie reise seg brått for å hindre at Tilly skulle ramle ut, og til slutt skjøv hun stolen bort til sengekanten. Først da fikk hun litt blund på øynene, men det var ikke annet enn korte øyeblikk, for hun ble revet ut av hvilen før søvnen fikk overtaket. 
Ditlef så til dem når han kunne. Han var gjennomvåt av regn og sjøsprøyt, og tennene klapret av kulde. Når han hadde forvisset seg om at Lucie og Tilly hadde det bra, forsvant han igjen, uten å skifte. 
Det verste var frykten. Den ble forsterket av sjømennenes rop på dekket over dem. Lucie hørte redselen i stemmene deres. Trampene var hurtige og tunge, og hun kunne se for seg hvordan de løp rundt for å berge løse gjenstander, feste løsnede rep og sikre seilene. Hvordan visste de hva de skulle gjøre? Hva var tryggest, å ta ned seilene eller å forsøke å styre dem? Lucie ante ikke, og hun var takknemlig for at kapteinen lot til å være en erfaren og dyktig sjømann og at mannskapet visste hva de drev med. 
Likevel snek de skremmende tankene seg inn i henne, og bilder dannet seg for hennes indre blikk. 
Skip forliser stadig vekk. De rives i stykker av de sterke kreftene som mennesker ikke kan styre. De synker til bunns på havdypets våte gravplass, og med seg tar de mann og mus. 
Synet fikk hårene til å reise seg på armene hennes, og hun gispet etter luft. Det var verst å sitte inne i denne trange, mørke, innestengte lugaren. Helst ville Lucie gått ut på dekk i den friske luften, der hun kunne se hva som skjedde … og bundet et tau om livet så hun ikke blåste på sjøen. Men det var midt på natten, og hun måtte være her inne med Tilly. Dessuten hadde nok mennene mer enn nok med sitt, om de ikke skulle ha henne virrende rundt seg. 
Gid søvnen kunne forbarme seg over henne, slik at hun kunne sove seg gjennom dette fryktelige uværet. Lucie håpet at Kirsten hadde fått sove. Og Christence … fangen måtte være fra seg av angst der hun lå med lenker av jern om hender og føtter. Lucie kunne høre en lav jamring fra naboveggen. Satt hun der sammenkrøpet og livredd, ute av stand til å tenke klart, uten å klare å rope?
Brått var det som om alt skjedde samtidig. Skipet krenget så voldsomt at Lucie trodde det skulle kullseile. Stolen hun satt i, som var av tung eik, skled bortover gulvet til den ble stanset av veggen. Hyllen som hang oppunder taket, løsnet, og loggbøkene regnet over henne. Fortumlet kom hun seg opp av stolen og krøp bort til køyen der Tilly hadde satt seg opp. 
I neste øyeblikk kom rystelsen. Det var som om en ildkule hadde slått ned i skipet, og etterlot seg en lav, men tydelig brumming. Den faretruende lyden var bare opptakten. Buldringen steg og steg og steg til den ble avsluttet i et øredøvende brak.
Oppe på dekk hørtes mennenes brøl, som om de sto foran avgrunnen som førte til dødsriket.

Til toppen