Oppvåkning (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 24

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 24
ISBN/EAN: 9788202475338
Kategori: Romanserier
Omtale Oppvåkning

Når Lucie våkner etter å ha ligget i ørske etter den harde fødselen, er ikke den lille piken hennes der. Fortvilelsen overmanner henne da hun skjønner at barnet er satt bort til fremmede. Hun blir med faren til Nordnes, slik at hun kan lete etter datteren. Så får hun høre at dragonen lever.

Tiden var i ferd med å renne ut. Når som helst kunne fru Alhel komme. Lucie gikk inn i rommet og bort til sengen.
Med et gisp la Lucie hånden over munnen da hun så det fargeløse ansiktet som hun kjente så godt. Den høye pannen, den rette nesen og den markerte haken. Leppene var så vidt adskilte og øynene lukket.
Pustet han? Levde han?
«Gud i himmelen!» brast det ut av henne da hun skjønte at han kanskje lå på likstrå.

Til toppen

Andre utgaver

Oppvåkning
Bokmål Ebok 2014
Oppvåkning
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

De to husene lå blinde og tause, uten å avsløre om det var folk inne eller om de sto tomme. Lucie ble med ett redd for at hun måtte gå herfra med uforrettet sak. Om ingen befant seg her, ville hun ikke få svarene hun ønsket.
Dersom Bastian Lyche var savnet fremdeles, ville fru Alhel og Cicelle fremdeles bo i huset? De kunne ha reist fra byen mens de ventet på at øvrigheten skulle finne ut nytt om forsvinningen. Hva med tjenestefolkene? Svennen Rasmus burde vel være her og se etter husene og hesten, men tjenestepiken ville nok ha reist med dem. Noen måtte vel være her uansett.
Lucie trakk den fuktige, kjølige luften dypt inn og åpnet porten. Med raske skritt gikk hun mot døren.
«Hold an der!» ropte med ett en stemme.
Lucie snudde seg. På kjerreveien kom det en middelaldrende mann gående. Han hadde en sekk på ryggen og en stor, grå hund i et langt tau.
Mannen stanset ved porten. «Hva gjør du, jente? Vi vil ikke ha tiggere her ute! Pell deg vekk!»
Lucie forsto at hun kunne bli tatt for en betlerske med sine enkle gangklær.
«Jeg søker Ditlef Lyche. Jeg hørte at han hadde kommet tilbake til Bergen. Vet De noe om …»
«Og hvem er det som spør?»
«Lucie Tønnisdatter, min herre,» svarte hun høflig.
Mannen myste mot henne under en bredbremmet hatt, og så satte han fra seg sekken inntil gjerdet. Hunden trakk utålmodig i tauet mens den peste. «Det navnet sier meg intet. Hva vil du i herr Lyches hus?»
«Jeg ønsker å tale med ham. Jeg kjenner ham.»
Han blåste. «Et damebekjentskap? Vet du ikke at den unge dragonen er en gift mann nå? Vel, jeg er nærmeste nabo, fra Storemøllen, og har blitt bedt om å holde et øye med huset i herr Lyches fravær. Du får stå der, jente, så skal jeg varsle fruen.»
Lucie bet seg i leppen. Mente han Christence eller fru Alhel? Ingen av dem kom til å slippe Lucie inn. Hun håpet at det måtte være dragonens søster. Cicelle hadde alltid vært vennlig mot henne.
«Jeg kan …» begynte Lucie, men hun kunne ikke bare spasere rett inn, selv om hun var overbevist om at Ditlef ville ta imot henne.
«Stå her! Fruen er i det andre huset. Jeg skal gå og hente henne. Ikke rør deg, hører du?»
«Ja, min herre,» sa Lucie lydig og tok et skritt bort fra trappen.
Så snart mølleren var ute av syne, kikket hun seg til alle kanter og løp opp til døren. Med hamrende hjerte tok hun freidig i dørhåndtaket. Låst.
I det samme så hun en skygge i vinduet. Noen var der inne. Det kunne være Cicelle eller Christence, eller det kunne være en tjenestepike.
Lucie hadde ingenting å tape. Var dragonens hustru der inne, kom hun uansett til å avvise sin manns tidligere elskerinne. Men var det en annen, var det større håp om å få slippe inn enn om mølleren hentet fruen som befant seg i det andre huset.
Lucie banket på døren, hardt.
Den ble åpnet med det samme.
Lucie visste ikke hvem hun hadde forventet å se, men ikke den lyshårede, høyreiste unge piken som hun hadde blitt kjent med for nesten et år siden.
«Sigri? Hva gjør du her?» spurte hun uten å klare å skjule sin forbauselse.
Tjenestepiken som hadde arbeidet i Povel Broch-Wagners kjøpmannsgård frem til brannen, så like forbauset ut. «Lucie? Er det deg? I alle dager!»
Lucie lo litt. «Ja … hvorfor er du så overrasket?»
«Jeg trodde … vi trodde at du var … død!»
«Død?» Lucies smil stivnet.
«Kom innenfor, før noen ser deg.» Sigri tok tak i Lucies håndledd og dro henne innenfor.
«En mann snakket til meg og gikk for å hente fruen i nabohuset. Fru Alhel?»
Sigri nikket. «Ja. Hun er hjemme hos seg selv nå, men hun tilbringer det meste av tiden sin her i herr Lyches hus.»
Det var ikke mye tid før Ditlefs mor ville komme, så Lucie grep Sigri i overarmen. «Er han her? Dragonen, er han her?»
«Ja.» Øynene virket forskremte. «Han er ovenpå.»
«Er han alene?»
«Ja … Men jeg kan ikke la deg …»
Lucie lot henne ikke snakke ut, men løp opp trappen med lange steg. Hvis fru Alhel kom, ville hun ikke la Lucie treffe sønnen, det var helt sikkert.
«Lucie!» ropte Sigri etter henne, og så kom hun med en ed.
Oppe i andre etasje luktet Lucie et snev av linoljen som Ditlef brukte når han blandet farger til malingen sin. Den var svak, og satt trolig i veggene. Den kjente lukten fikk minnene til å strømme, og ga henne en følelse av trygghet.
Døren til loftskammerset der han malte, sto åpen, og Lucie så at det ikke var noen der.
Sovekammerset. Den døren var lukket. Lucie lot alle tanker om høflighet fare, og banket ikke engang på. Døren knirket.
Rommet lå i halvmørke. Vinduet var dekket av et tykt draperi, og det eneste lyset kom fra døråpningen bak Lucie. Noen lå i sengen. Så han var sengeliggende … var han så skadet?
«Ditlef?»
I det samme kom hun på at han kunne være syk også, ikke bare skadet. Det florerte med sotter blant sjømenn, og dragonen hadde vært lenge borte, og det betydde at han hadde vært i fjerne land eller på fremmede hav. Hun håpet inderlig at det ikke var hennes elskede som lå der urørlig og livløs, som om han var død.
«Ditlef? Er det deg?»
Ingen lyd. Ingen bevegelse.
«Hører du meg?» hvisket hun. «Det er meg, Lucie.»
Tiden var i ferd med å renne ut. Når som helst kunne fru Alhel komme. Lucie gikk inn i rommet og bort til sengen.
Med et gisp la Lucie hånden over munnen da hun så det fargeløse ansiktet som hun kjente så godt. Den høye pannen, den rette nesen og den markerte haken. Leppene var så vidt adskilte og øynene lukket.
Pustet han? Levde han?
«Gud i himmelen!» brast det ut av henne da hun skjønte at han kanskje lå på likstrå.
Mens frykten strømmet gjennom henne og fikk henne til å hive etter pusten, strakte Lucie hånden ut for å ta på kinnet hans. Han var varm. Han var ikke død!
Huden var ru under fingertuppene. Han kunne ikke ha barbert seg på flere dager.
«Ditlef … det er meg … Hører du meg? Ditlef?»
Noe var galt. Hvorfor sov han midt på dagen? Hun husket med ett at han hadde sagt at før bryllupsgildet hadde han ofte gått i vinkjelleren og i skjenkestuer og drukket tett. Lucie snuste i luften, men det luktet ikke gammel vin eller øl i værelset. Det luktet ham. Duften av frisk vinter som hun hadde kjent av sengetøyet i lugaren på vei til Helsingør.
Fingrene hennes strøk ham over pannen. Mildt, kjærlig.
«Ditlefen min. Er du syk? Er du skadet?» Stemmen hennes var så lav at hun skjønte at den kanskje ikke ville nå inn til ham der han lå i sin ørske.
Det lød banking og rop nedenfra, og Lucie visste at det ikke var mye tid. Hun måtte prøve å vekke ham så han fikk vite at hun var her.
«Ditlef,» sa hun litt høyere og ristet i den bare skulderen hans.
Et lite stønn unnslapp ham, og Lucie kjente et blaff av lettelse. Det varte ikke lenge. Stemmene nede ble tydeligere.
«Jeg skal åpne, frue!» Sigris høye, hvinende stemme hørtes nede fra bislaget. «Jeg ble angrepet og er skadet!»
Det gikk kaldt nedover ryggen på Lucie da hun forsto at Sigri ikke ville hjelpe henne ved å hale ut tiden. En siste gang dyttet hun hardt i den slappe kroppen som lå i sengen.
«Å, hva er det med deg? Hvorfor våkner du ikke? Jeg må snakke med deg!»
Med ett sto noen i døren. Fru Alhels hvite ansikt var fordreid av raseri. «Du!»
Sigri sto like bak henne med hånden på brystet. Hun så vettskremt ut.
«Hun brøt seg inn! Jeg kunne ingenting gjøre, for hun skubbet til meg så jeg dunket hodet i karmen … veggen. Jeg falt, og mens jeg lå der hjelpeløs, låste hun døren før hun løp opp!» Sigri snakket fort og stakkåndet.
«Ditt ondskapsfulle utyske! Hold deg unna min sønn!» Fru Alhel grep tak i Lucies arm og dro henne bort så hun nesten falt.
Lucie tok seg for mot kommoden, og så anklagende på dragonens mor. «Hva er det med ham? Hvorfor ligger han bare der?»
Kvinnen svarte ikke, men gikk mot henne. «Kom deg ut, sa jeg! Og vis deg ikke her igjen!»
Fru Alhels fiendtlighet smittet over på Lucie. Engstelsen gikk over i sinne. Den samme følelsen av beskyttertrang som hun hadde følt dagen før, strømmet gjennom henne og fylte kroppen med store krefter.
«De har ingen rett til å hindre meg i å se ham!» Ordene hadde liten kraft, for Lucie visste godt at hans mor hadde all mulig rett og at Lucie ikke hadde noe her å gjøre.
«Trenger De hjelp, fru Alhel?» Den grove stemmen kom fra trappen. Det måtte være mølleren.
«Ja! En inntrenger har brutt seg inn her! Få snyltedyret ut fra min sønns hus!»

Til toppen

Bøker i serien