​Silja står med myrvann til livet mens hun stirrer skremt på den vansirede. Hun er sikker på at han er Ingeborgs drapsmann, og at hennes siste time er kommet. Da han bøyer seg nærmere, svartner det for henne og hun faller i uvett.
    Hun kommer til seg selv igjen i en koie langt til skogs. Det er ingen der, og døren er boltet igjen på utsiden.

Hun slapp silkestoffet som om hun hadde brent seg. Hun så henne for seg, kvinnen som hadde båret det vakre sjalet på elvedansen. Dagen etter ble hun funnet død, kvalt ved Blekketjernet, men sjalet ble aldri funnet. Ikke før nå.
     Hun frøs nedover ryggen og stirret som forhekset på sjalet. Så er han drapsmannen likevel, og her sitter jeg innesperret. Gud hjelpe meg!

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja møtte blikket til mannen med det vansirede ansiktet. Det var som et rovdyrs blikk. En ulvs ravgule øyne. Det manglet bare en åpen, siklende kjeft med skarpe, blodige tenner. Hun sto med myrvann til livet mens hun grep tak i det hun så rundt seg. Men de tynne, skjøre myrullstilkene hun rykket opp med røttene, kunne ikke hjelpe henne opp. I stedet sank hun dypere ned i myra. Det kjentes som iskalde hender grep om de nakne anklene og trakk henne ned.
    Den vansirede sto over henne, lutrygget og med et utseende mer grotesk enn hun noensinne hadde kunnet forestille seg. Halve ansiktet så ut som om det var brennmerket med en glødende smietang. Det var kanskje et fødselsmerke, men Silja hadde aldri sett et så stort før. Det var et rødbrunt, ovalt merke som strakte seg fra den brede pannen med høyt hårfeste nedover venstre øye og ned til neseroten. Ryggen var krum, men han var ikke pukkelrygget. Likevel anslo hun ham til å være den lengste mannen hun hadde sett. Han måtte være nærmere to meter lang.
    Det vansirede ansiktet skremte henne, og øksen han hadde i hånden, gjorde henne ikke mindre redd. Hjertet dunket som besatt i brystet, og det eneste hun var sikker på, var at hun kom til å dø. Akkurat som Ingeborg. Tatt av dage, skjønt hun var blitt kvalt med et tørkle, eller sjalet som aldri hadde kommet til rette. Hva hadde drapsmannen gjort med det? Gravd det ned i skogen? Senket det i en myr? Den isende tanken lammet henne der hun sto og tråkket i myra. Tanken på hva som befant seg nedi myrhullet ble overlatt til fantasien.
    Hun hørte underlige lyder fra ham. Han hveste som et dyr. Hun klamret seg til myrkant og lyngkvister med klorende fingre og ville skrike, men skrikene satte seg fast i halsen. Hvordan vil det være å bli slått i hjel med en øks? Eller bli kvalt? Gud, la meg ikke kjenne smerte. La det skje fort. Hun lukket øynene, bet tennene sammen og tenkte på om hun heller skulle la seg synke ned i myra og bli borte. Kanskje var det en behageligere død, men da ville hun aldri bli funnet. Det var en sår tanke. Faren ville ikke få en grav å gå til.
     Hun rakk ikke å dvele mer ved den tanken da hun kjente at han grep tak i fletten hennes. Hun vendte seg skrekkslagen mot ham og møtte det ravgule blikket. Det røpet en blanding av undring og frykt. Det var det hun festet seg ved. En drapsmann skulle da ikke være redd?
     Han bøyde seg enda nærmere og tok et hardt tak i armene hennes. Da klarte hun ikke å kontrollere frykten lenger. Hun satte i å skrike. Like etter svartnet det for henne.