Forfatter: | Yvonne Andersen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2016 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Årringer |
Serienummer: | 26 |
ISBN/EAN: | 9788202503161 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Yvonne Andersen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2016 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Årringer |
Serienummer: | 26 |
ISBN/EAN: | 9788202503161 |
Kategori: | Romanserier |
Det feires bryllup i bygda, og her går det livlig for seg til festen ender på tragisk vis og lensmannen må tilkalles. Silja blir skuffet når Engebreth forteller at han har besøkt graven til Ingeborg, men når hun får vite om avtalen han har inngått med sin far, blir hun både rørt og glad.
«Jeg er glad for at du bryr deg om ham.» Hun kjente aktelsen for Engebreth stige betraktelig. Han hadde omsorg for en bror han ikke hadde visst om. En bror som ikke var som alle andre, og som var stemplet som en galning av bygdefolket.
Så kom endelig den dagen da det igjen skulle feires bryllup i bygda. Det begynte å merkes at sommeren var i ferd med å miste taket og at høsten var i anmarsj. Luften var blitt skarpere og duggen glitret i gresset om morgenen. Bjørkene hadde begynt å gulne og de fleste hadde høstet inn byggen. Havren skulle tas senere, den sto fremdeles grønn her og der.
Den røde kirken i laftet tømmer var fylt til siste benkerad da Lovise, tausa i oppistuen, ble ført opp kirkegulvet av sin far, iført lånt kjole, med en omsydd blondegardin til slør, og med en krans av flettet kornaks og høstasters på hodet. De fleste tilstedeværende var rett og slett nysgjerrige folk, og ikke de få som ellers gikk til gudstjeneste.
Etter seremonien kastet karfolkene jakkene fordi solen stekte uvanlig varmt. Arvid hadde lånt brudeparet Jæger med blankpusset stassele i nysølv og finkarjolen pyntet med gullris, som vokste bak uthuset til Mas-Karin. Det var Eskil som var Olafs trolover, og han skulle også kjøre brudeparet til bedehuset hvor bryllupsfesten skulle holdes. Det var her Mari og Simon hadde hatt bryllupet sitt, som i etterkant ble omtalt som rene sjøslaget, ifølge slarvekjerringene på bygda med Mas-Karin og Sigrid Åsli i spissen.
Prest Sturlasson likte dårlig at det gamle, ærverdige bedehuset skulle brukes til festlige tilstelninger hvor brennevinet fløt, men det var ingen andre lokaler å bruke. Herredsstyret hadde drøftet om det skulle bygges et flunkende nytt forsamlingshus i bygda, som alle kunne ha glede av, men de manglet midler til å gjennomføre det.
«Nå blir det spennende å se om Olaf klarer å holde nykterhetsløftet,» brekte Mas-Karin, der hun sto ved smijernsporten sammen med en skokk med skautkjerringer. Silja sto like ved siden av dem, arm i arm med Engebreth. Hun syntes kanskje Mas-Karin kunne dempet seg litt, men kjeften hennes var umulig å stoppe når den først var i gang.
«Eplet faller nok ikke så langt fra stammen. Vent og se,» kom det fra Sigrid.
«Ja, slik som han visstnok skal ha levd i hovedstaden, er det rart det har blitt folk av ham,» lød det fra en tredje kjerring, svartkledd fra topp til tå som om hun var i en begravelse.
«Buholt-gubben har nok brent i skogen i ukevis. Det kommer til å bli som sist, et sjøslag uten like. Jeg har aldri sett så mange fulle folk i mitt gudskapte liv. Det lå folk i kjerrene alle steder.» Mas-Karin veivet ut med armene for å vise mangfoldet.
«Han er i hvert fall ikke edru. Se nå … nå tar han seg en støyt.»
Silja så i den retningen kjerringene glante, og oppdaget Melvin bortved fjordingskyssen, der han passet på å stå med ryggen mot presten og hev i seg en slurk fra en medbrakt lommelerke. Agnes sto ved siden av og dyttet til ham med et morskt blikk.
Silja kjente et stikk av medfølelse overfor den arme kvinnen, som allerede nå visste at hun helt sikkert kom til å måtte løpe rundt og lete etter sin mann i frykt for at han ble liggende i en bekk, eller i verste fall forvillet seg ned til Tangenåa, som rant stri forbi. Men Melvin brydde seg ikke om noen skjennepreken. Nå var alvorets stund over, og moroa kunne begynne. Den siste ungen var vel i havn.
«Skal vi dra?» Henrikke kom bort, ført av Niels, som var særdeles staut i dag med grå og svartstripete bukser med press, svart jakke og purpurfarget silkevest. Flosshatt hadde han også, akkurat som Engebreth. Henrikke hadde på seg en kjole som hadde omtrent samme farge som vesten til Niels. De sto virkelig i stil til hverandre, og Henrikke strålte som aldri før. Kinnene glødet og øynene glitret.
«Ja, vi kan vel ikke gå glipp av middagen,» smilte Engebreth. Deretter dultet han Niels i siden. «Men neste gang er det du som står der oppe ved alteret. Jeg kan love deg at det er et nervepirrende, men høytidelig øyeblikk.»
Niels flirte og så kjærlig på sin trolovede. «Ja, det kan jeg godt tenke meg. Især hvis bruden gjør helomvending og løper ut igjen.»
«Å, din tulling, det kommer jeg aldri til å gjøre. Det kan hende jeg kommer til å løpe deg i møte.» Henrikke blusset mot ham.
«Har dere bestemt datoen for bryllupet? Og skjer det virkelig her, i Lunderskog kirke?» spurte Silja spent.
Niels så ivrig på Henrikke. «Ja, det blir her. Det er her jeg skal få min skogsbrud.»
Henrikke nikket. «Det blir på nyttårsaften.»
Niels kremtet og henvendte seg til Engebreth. «Jeg tenkte jeg skulle spørre deg om du ville være min trolover.»
Engebreth tok av seg hatten og tok Niels hjertelig i hånden. «Det vil være meg en glede.»
Henrikke stakk armen innunder Siljas. «Og du skal være min. Du kan bare våge å si nei.»
Silja lo. «Det gjør jeg ikke. Tusen takk for æren. Det er klart jeg vil det.»
Henrikke smilte fornøyd. «Men nå drar vi. Jeg er sulten som en skabbulv. Jeg trodde aldri presten skulle bli ferdig med å preke i dag.»