Viljar kjente spenningen strømme gjennom kroppen idet han møtte det ivrige blikket til halvbroren. Følelsen var den samme som da de skulle til å gå ut på stokkene i en stri fløterelv. Man måtte være stødig på føttene, bruke fløterhaken som balansestang med begge hender og holde tungen rett i munnen, som man sa. Men verken han eller Richi var på fløting nå. De satt ved kjøkkenbordet inne hos Hjørdis sammen med Ingrid og hadde nettopp bestemt seg for å prøve å få faren ut av arresten. Han hadde visst klart å rømme før, forkledd i kvinneklær. Nå hadde Hjørdis forlatt kjøkkenet for å hente klærne han pleide å kle seg ut med, nettopp for å lure lensmann og politi. Det var unektelig et vanvittig påfunn. Viljar var ennå ikke helt sikker på om Richi mente alvor, men da hadde vel ikke Hjørdis gått for å hente klærne? Viljar søkte med blikket mot Ingrid. Var hun imot dette? Ville hun prøve å avverge galskapen? Ingrid så på ham med et fast og bestemt blikk. «Vi må gjøre det. Han kommer ikke til å overleve i fengsel.» Han visste at hun hadde rett i de ordene. Faren hans var en fri mann. Hertugen over alle blomsterenger og vidjekjerr. Som aldri hadde eid så mye som en spiker i en skogbrakke engang. Som alltid ville være fri som vinden. «Men hva om vi mislykkes? Hva om de oppdager det?» Richi var alvorlig. «Han klarer det. Vi må stole på far. Han er som en røyskatt i hendene på øvrigheta. Og hvis vi hjelper ham, bør dette gå som smurt.» Viljar kjente tvilen murre. Han ville gjerne hjelpe faren, men han likte ikke tanken på at Hjørdis og Ingrid skulle blandes inn. «Men hvis det går galt, vil dere bli dratt inn i noe ulovlig. Jeg vil ikke at det skal skje med deg.» Han kremtet og omformulerte seg raskt. «Med dere … deg og Hjørdis. Det er for risikabelt.» Han så på Ingrid. «Du kan bare prøve å stanse meg,» lød det fra døråpningen. Hjørdis sto med en bylt med klær i armene. Uttrykket var trassig og bestemt. Richi slo ut med armene. «Så hva er planen?» Hjørdis la klærne i en kurv og hentet kaffekjelen fra komfyren. «Vi får ta en kaffeskvett og legge en slagplan,» sa hun bestemt. Men da hun skulle skjenke i kaffe, stanset hun ved Viljar og så alvorlig på ham. «Jeg synes du skal dra med huggerne til Nord-Sverige, Viljar. Det er din fars ønske, og du vil vel gjerne rette opp inntrykket hos herr Berregaard?» Viljar kvapp til og glante overrasket på Hjørdis. Hva i all verden mente hun? At han likevel skulle bli med til Nord-Sverige og hugge for skogkaksen? Uten faren? Han kjente skuffelsen svi som vepsestikk. «Jeg drar ikke. Ikke pokker om jeg gjør!» Han ristet på hodet og så på Ingrid igjen, men det var ikke lett å tolke uttrykket hennes. «Så du gjør ikke det, nei? Din far mente at du skulle bli med dit, og er det ikke verdt prisen om du klarer å blidgjøre herr Berregaard?»

Til toppen