Skolen (Heftet)

Serie: Gjenklang 9

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202693602
Kategori: Romanserier
Omtale Skolen

Solen skinner på Waldburgs tykke steinvegger, men varmen når aldri helt inn. Ella har brukt de siste månedene på å lære seg å konversere på tysk med prinsesser og døtre av hertuger. Ella vet at hun burde være takknemlig, men hun er ensom og kjeder seg. Kan hun virkelig holde ut et helt år på pikeskole? En dag ankommer Mathilde Gyldenwinge, en bekjent av von Tillisch-familien. Tilværelsen blir snudd på hodet, og Ella står overfor et valg: Skal hun bli på Waldburg, eller flykte til Berlin?

Med en kraftanstrengelse gikk Ella med stive skritt bort til fru Mötteli og den danske piken. «God kveld,» sa hun på norsk.

En stillhet la seg i rommet da Mathilde Gyldenwinge betraktet henne.

Hun har aldri møtt meg. Hun vet ikke hvem jeg er, tenkte Ella.

«Frøken ... Ella Lund?»

Ella løftet blikket.

Smilet på den danske frøkenens lepper var ikke vennlig.

Til toppen

Andre utgaver

Skolen
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Ella gjorde sitt beste for å få håret til å se presentabelt ut etter en ekskursjon med svette spaserturer i solen og støv fra togstasjonene. For en underlig dag, fra Frances’ hukommelsestap til en ny elev ved skolen. For første gang på lenge var Ella fylt med håp og spenning. Det var jo slik med livet, at en aldri ante hva som lå rundt neste sving. I det ene øyeblikket virket alt umulig, i det neste var alt et vidunderlig mysterium igjen.

«De og frøken Lamb er blitt venner igjen,» sa Blanche og forsøkte å pudre over solbrentheten i pannen og på nesen.

«Jeg har koldkrem hvis De vil låne,» sa Ella. «Så slipper De at den solbrente huden flasser.»

Blanche skar en grimase. «Må De alltid være så krass? Dessuten kan jeg ikke bruke koldkrem midt på dagen. Det får huden til å skinne som hos en febril.»

«Beklager,» mumlet Ella. Da Adelaides hatt blåste på sjøen, hadde Blanche straks gitt sin bort. Adelaide anerkjente knapt gesten, og som resultat var den nesten gjennomskinnelige huden til Blanche blitt rød som en kokt hummer.

«Gjør det vondt?»

«Jeg har gjort det tydelig at De ikke behøver å påpeke det!» utbrøt Blanche. «Det er ille nok som det er! Alle kommer til å gjøre narr av meg.»

Ella gløttet nervøst på frøkenen. «Det er da knapt merkbart.»

«Jeg er ikke dum,» sa Blanche og brøt ut i tårer.

«Å, ikke gråt,» sa Ella og turte ikke helt å røre ved den tynne armen i tilfelle det òg var galt. «Hvorfor skulle de andre ville gjøre narr av Dem? De var svært sjenerøs som lånte bort hatten Deres.»

«Jeg skulle ikke ha gjort det,» sa Blanche, klappet bort tårene og falt til ro igjen. «Alt jeg gjorde var å bekrefte at hun er bedre enn meg. Fra nå av kommer hun til å forlange tjenester i hytt og vær.»

Ella vred hjernen. Det var som om alt hun noensinne hadde lært om hvordan man oppførte seg, var ubrukelig. «Så … beklager om jeg er treg eller for nysgjerrig, men kunne jeg stilt Dem et spørsmål, Blanche?»

Piken klappet på et nytt lag med pudder. «Hvis De må.»

«Mener De at det er bedre å være kjølig innstilt overfor de andre pikene, enn å forsøke å være vennlig?»

«Ja, selvsagt,» svarte Blanche med et lite blikk i hennes retning. «Kjølig, men aldri fiendtlig. De må ikke gi noen her en grunn til å mene noe om Dem. Selv om jeg tror det alt er for sent.»

«Hva mener De? Hva … hva synes de andre om meg?» Ella visste ikke helt om hun ville vite svaret, men siden spørsmålet lå i luften, kunne hun ikke la være.

«Hvorfor skulle jeg sladre?»

«Fordi det er alt vi gjør på Waldburg,» svarte Ella.

Blanche snudde seg, og til begges overraskelse smilte hun. «Så De får noe med Dem likevel. Siden De så gjerne vil vite det, skal jeg være grei. Men røper De at jeg har snakket fortrolig med Dem, kan jeg love at det ikke vil bli spesielt hyggelig å dele værelse.»

Som om det noen gang har vært spesielt hyggelig å dele værelse, tenkte Ella, men nikket.

«Theresa mener De later som om De ikke kan tysk for å slippe unna kritikk fra herr og fru Mötteli. Det er flere som ikke kan forstå at De hverken snakker fransk, italiensk eller engelsk, og heller ikke tysk da De kom. Hvor har De vært hele Deres liv?»

Ella slo blikket ned i teppet.

«De er også den eneste ingen vet spesielt mye om. Alle på Waldburg har et kjent navn, selv ubetydelige karakterer som Elise. Men Lund …?»

«Jeg er forlovet med en von Tillisch,» mumlet Ella, som følte seg presset til å forsvare seg. «Det er derfor jeg er her.»

«Von Tillisch,» gjentok Blanche og fikk en nyve i pannen. «Tyske?»

«Ja, bosatt i Eppingen, og … og et par i Kristiania.»

«Hvorfor har jeg aldri hørt om dem?» spurte Blanche mistenksomt.

Ella kjente seg klam. «Jeg vet ikke. De er jo sveitsisk.»

«Ja, vel,» sa Blanche. «Jeg får spørre Augusta. La oss gå, jeg vil ikke gå glipp av den nye piken.» Dermed feide Blanche ut av værelset. Ella ble stående igjen og stirre i veggen. Hadde hun sagt for mye? Og … var ikke von Tillisch et fornemt navn? Her gikk hun rakrygget med bøker på hodet, neide og spilte klaver, og lå våken om nettene og lurte på om hun noen gang ville være bra nok for Lucas – og så hadde ikke Blanche engang hørt om von Tillischene? Ella svor og håpet virkelig det var fordi Blanche var sveitsisk.

 

De samlet seg i salongen, hvor en tjenestepike bød på små glass med en slags brusende drikk. Ella hadde lært at ikke alt som boblet var champagne, men ikke hvordan man visste forskjellen. Hun nippet høflig til glasset og lot øynene gli gjennom rommet i et forsøk på å finne nykomlingen. Var hun nyrik, slik familien Waage var? Hvis ikke, kunne det være en prinsesse? Kjære Gud, ikke la det være enda en prinsesse.

«Tror du det er noen du kjenner?» spurte Frances, som hadde stilt seg ved siden av henne. «Vet du om noen andre som vurderte en skole i Tyskland?»

Ella ristet på hodet. «Jeg tviler på det. Det er nok en svenske eller danske, de har flere fine familier enn Norge.»

«Jaså?» spurte Frances.

«Ja, Norge er en bondenasjon,» smilte Ella.

«I Europa er vi da alle bondenasjoner,» sa Frances og klinket glasset sitt lett mot Ellas.

Om du bare visste, tenkte Ella og kikket nervøst på Blanche, som hvisket noe i øret på Theresa.

«God aften, mine damer,» sa fru Mötteli, og rommet stilnet. «Som jeg sa tidligere, er vi så heldige å ha en ny ung dame sammen med oss fra i dag. Hun er dansk, men snakker utmerket tysk.»

«Bingo,» hvisket Frances.

Ella nikket, lettet. En pike fra Kristiania ville hun kanskje ha kjent igjen. Clara Waage, for eksempel. Men frøken Waage var allerede så fin som man kunne bli, så vidt Ella kunne se, og hun tvilte ikke på at hun ville klare å finne en enda finere familie å gifte seg inn i enn von Tillisch. Eller kanskje hun ville gjøre som Frances drømte om, og finne en annen industrifamilie å slå seg sammen med.

«Dere husker alle hvor vanskelig den første måneden er, så jeg ber dere passe ekstra på deres nye venninne nå i begynnelsen,» fortsatte fru Mötteli. «Så kan vi alle fortsette å lære og utvikle oss sammen. Ja? Godt. Da, uten flere dikkedarer, ta godt imot frøken Mathilde Gyldenwinge.»

Ella satte pusten i vrangstrupen.

En pike med mørkeblondt hår steg frem fra de andre og stilte seg ved siden av fru Mötteli. Om navnet ikke var nok, bekreftet frøkenens ansiktstrekk at hun måtte være i nær slekt med grev WilhelmGyldenwinge, forloveden Maria hadde flyktet fra. Det hovmodige uttrykket, de høye kinnbena og formen på munnen, det var skrekkelig likt.

«Du store min,» hvisket Frances. «Kusinen min fortalte meg om henne. Den danske frøkenen har visst blitt sparket ut av flere skoler før. Visstnok helt utemmelig. Dette må være siste sjanse.»

«Ja ...» Ella klarte ikke forme en fullstendig setning. Tankene raste. Hun har aldri sett deg førHun aner ikke hvem du er. Hun var jo aldri i Kristiania med broren sin. Og han kan umulig huske deg, eller bry seg nok til å fortelle andre om det.

Ella holdt blikket festet på skotuppene og forsøkte å gjøre seg så liten som mulig.

«Selv om De snakker utmerket tysk,» sa fru Mötteli et sted langt unna, «så vil det kanskje være en støtte å vite at de har en annen skandinav her på skolen. Hun er riktignok norsk, men jeg har forstått at språkene er like nok til at man kan konversere?»

«Absolutt,» sa Mathilde Gyldenwinge. Det blå blikket søkte gjennom rommet. «Min bror er stadig vekk i Kristiania.»

«Ja, men da har han kanskje møtt frøken Lund?» Fru Mötteli vinket på Ella.

Bena hennes føltes frosset fast i gulvet. Med en kraftanstrengelse lirket Ella føttene løs og gikk med stive skritt bort til fru Mötteli og den danske piken. «God kveld,» sa hun på norsk.

En stillhet la seg i rommet da Mathilde Gyldenwinge betraktet henne.

Hun har aldri møtt meg. Hun vet ikke hvem jeg er, tenkte Ella.

«Frøken ... Ella Lund?»

Ella løftet blikket.

Smilet på den danske frøkenens lepper var ikke vennlig.

Til toppen

Bøker i serien