Silja så på Aslaug Stranda, den ferme landhandlerkona bak disken, som om hun skulle være et tohodet troll.
 Er det egentlig så merkelig at korthus raser sammen? Neste gang får vi det til, Silja. Helt opp til taklampa. Silkesvarten var som alltid ivrig der de satt ved kjøkkenbordet. De var blitt lei av å spille vriåtter og holdt på å lage korthus i stedet. Det er bedre med den gamle kortstokken min, den er slitt og rund i kantene, hadde han sagt. Hun tenkte tilbake på dette med sårt vemod.
 Nå hadde hun nesten den samme følelsen som da korthuset som rakk nesten opp til taklampa raste sammen. Bare enda verre. Ja, det føltes som om alt rundt henne var i ferd med å rase i stykker.
 «Er Sigbjørn … min fars sønn?» Hun klarte så vidt å få frem ordene. Det triumferende og overbevisende blikket til Aslaug var svar nok. Silja kunne ikke fatte det. Faren hennes hadde en sønn. Og det var Sigbjørn.  Hun sto stiv midt på gulvet og tviholdt i hanken på handlekurven. Hun klarte ikke å se på landhandlerkona og stirret blindt på en stor teboks i blikk, stående i hyllen bak henne. Sandersons English Breakfast tea. Ceylon, China, Indien. Sigbjørn er fars sønn. Han er min bror. Gud bedre, jeg har en bror. En halvbror. Hun skvatt da den myndige røsten lød fra disken. 
 «Ja, dette kom vel bardus på deg, men det var kanskje derfor din far og tante Eivor fant tonen så fort. Nå har din far fått den sønnen han alltid har ønsket seg, men det spørs vel om det er for sent å gjøre mannfolk av ham.»
 Silja ble overmannet av et sterkt ubehag, hun måtte ha frisk luft og rom til å puste. «Unnskyld meg,» sa hun og nærmest løp på dør.
 Hun kom seg ut, men ikke lenger, før hun nærmest løp rett på en kvinneskikkelse som var på vei inn på handelsbua.
 «Tante Eivor,» stotret hun forfjamset og ble stående og stirre på tanten.
 «Silja.» 
 Tanten virket like paff. Hun vek straks med blikket, fikk en stram mine i det smale ansiktet og kikket seg raskt tilbake på en ventende hest og trille.
 Silja fulgte blikket til tanten og kjente det snøre seg i magen da hun så faren sitte strunk i trillen med tømmene i fanget. Nå hadde han også oppdaget henne.
 «Unnskyld meg … jeg … jeg har et ærend her inne.»
  Tanten tok et steg mot døren, Silja skvatt unna. Deretter plinget det i bjellen og døren gled igjen.
 Hun nølte i noen sekunder og vurderte om hun bare skulle gå rett bort til skyssen som ventet og overse faren. Men det var som om hun ble dratt mot ham, og snart sto hun ved siden av Jæger med et anklagende blikk mot den biske mannen, som stirret tilbake på henne. Hun gikk rett på sak.
 «Er det sant at Sigbjørn er din sønn, far?»
 Faren støkk til som om han ikke var forberedt på at hemmeligheten alt var kjent for offentligheten. Men så rettet han seg enda mer opp og så stolt ut.
 «Han er min sønn.»
 «Hvordan kan du være sikker på det?» spurte hun vantro. For hun var neimen ikke sikker på om det var sant. Dette kom for brått på henne. Og det verste av alt, hun ønsket ikke at det skulle være sant. Jeg vil ikke ha en bror, og i hvert fall ikke Sigbjørn.
 «Jeg har Eivors ord på det,» svarte faren.
 «Og du stoler blindt på henne? Hun som svek deg til fordel for din bror? Hva i all verdens rike er det som skjer med deg, far? Du forlater hus og hjem, og blåser en lang marsj i sagbruket som har vært ditt livsverk, du slår hånden av meg og vil ikke vite av ditt eget barnebarn, og det til fordel for din brors enke. Og nå har du planer om å få Kolbjørnsrudsaga på fote igjen. Hva i all verden er det som skjer?»
 Faren så avvisende på henne. «Det har ingen noe med. Jeg gjør som jeg vil.»
 Silja begynte å bli sint. Faren lød som en trassig unge. Samtidig var hun dypt såret. «Har du visst det hele tiden at Sigbjørn var din? Har du visst at jeg ikke har vært enebarn likevel?»

Til toppen