Skriftemålet (Heftet)

Serie: Rosehagen 80

Forfatter:

, Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 80
ISBN/EAN: 9788202573898
Kategori: Romanserier
Omtale Skriftemålet

Philip ber Hanna Gerlinde om hjelp til å finne bevis for at hennes mor har en elsker. Konstanse har fått kontakt med tjenestepiken som rettet anklagen mot ham, men det hun får vite, er ikke som hun hadde ventet.
Emily, Michael og Mathias reiser til Nice, der de møter en mann som ingen av dem setter pris på.
Mariellas sakfører kaller Gerhard til Roma, og han ber Jenny om å bli med.

Fra terrassen hadde de et bredt rundskue over Romas tak og kirketårn. Gianicolohøyden var synlig i horisonten. Nedenfor den lå palazzoet Mariella hadde arvet etter sin mormor. Dit måtte de dra i morgen, men det ville hun ikke tenke på nå.

Til toppen

Andre utgaver

Skriftemålet
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Philips ansikt lyste opp. «Jeg var i ferd med å gi opp håpet. Jeg trodde ikke du hadde fått beskjeden min.»

«Jeg fikk den, men jeg måtte vente til mor hadde reist til byen.»

Han lo og kysset henne. «Jeg så henne kjøre, men hun så ikke meg. Hvorfor måtte du vente til hun var reist?»

«Jeg ville ikke spørre henne om å få møte deg.»

«Betyr det at du har sneket deg ut?»

«Nei, jeg spurte Regitze, og hun hadde ingenting imot at jeg trakk litt frisk luft sammen med deg.»

«Det er bra du har henne i huset.»

«Ja, men i stedet for å sende hemmelige beskjeder, bør du ringe på og spørre etter meg. Da er det vanskelig for mor å si nei.»

«Jeg hadde ikke lyst til å møte henne.»

«Tenk om hun hadde snappet opp lappen? Eller om tjenestepiken hadde vist den til henne?»

Han trakk på skuldrene. «Hvorfor skal vi spekulere over det som ikke skjedde? La oss gå ned til vannet.» Han tok hånden hennes.

Ingen av dem hadde hansker på. Huden hans var varm. Det skumret. Hun kastet et blikk tilbake mot huset og så lysene fra stuene i første etasje. Ingen stod i vinduet og fulgte dem med blikket, om ikke Benedicte hadde stilt seg opp i et mørkt rom i andre etasje. Hun var troende til det.

Trærne var fremdeles nakne, og vannet skinte blankt mot dem. En mørk skygge fór over grusen. Hun støkk og bråstanset.

«Det var bare en katt. På rottejakt.»

«Det er vel ikke rotter i vår hage?»

«Selvfølgelig Er det det! Rottene er overalt. Du ser dem bare ikke.»

Hun grøsset.

De nådde bryggen. «La oss sitte der,» sa han og nikket mot benken som stod ved lysthusveggen.

De satte seg, og han la armen om skuldrene hennes og lekte med håret. «Når reiser du til London?»

«Andre lørdag i april.» De skulle reise tidligere enn først bestemt. Grunnen var et stort ball de var invitert i, sammen med Edwarda og Vanessa. Ifølge Regitze var det vårens viktigste ball i London.

«Gleder du deg?»

«Nei,» svarte hun fort. Det var ikke helt sant. Noen dager fylte tanken henne med forventning, andre dager hadde hun slett ikke lyst til å reise over havet – og være så langt borte fra ham. Onkel Felix’ døtre hadde aldri vært hyggelige mot henne, så det var ikke for deres skyld at hun dro. Men hun så frem til å ha fri fra skolen i noen uker. Hun lå så godt an i alle fag at lærerinnen ikke hadde protestert.

« du reise?»

«Regitze vil gjerne ha meg med.»

«Hvorfor?»

Hanna Gerlinde tenkte seg om. Regitze hadde besøkt Edwarda og Vanessa på egen hånd flere ganger, visste hun, men denne gangen hadde den gamle damen vært svært ivrig etter å få henne som reisefølge. «Jeg tror det er fordi hun ikke liker å reise alene, nå som hun er så gammel.»

«Ja, og det er jo bra at hun stoler på deg.» Han bøyde seg, grep en liten sten og slengte den ut i vannet. Ringene bredte seg – og ble borte.

«Har du funnet ut mer om hva din mor har fore?» tok han opp.

«Jeg vet ikke om hun har noe fore, som du kaller det.»

«Drar hun noen steder?»

Moren var mye oftere i byen nå for tiden, men hun hadde alltid en god grunn. «Bare til motehuset, og til en venninne.»

«Hvem er hun?»

«Lederen for motehuset.»

«Hvor bor hun?»

Hanna Gerlinde ville helst snakke om noe annet enn moren. Philip og hun hadde ikke mye tid sammen, og hun ville heller snakke om dem – og fremtiden. «I Nye Sandviksvei et sted. Mor tar sporvognen dit.»

Han satt taus en stund. «Det har skjedd noe,» sa han.

Hun rykket til. «Skjedd noe?»

«Ja, far har forandret mening. I formiddag sa han at vi bør vente med forlovelsen – for eksempel til jul, eller til din sekstenårsdag.»

«Det er jo nesten et år til! Han har jo hele tiden sagt at vi bør …» Hun holdt inne.

«Nettopp. Men nå har han skiftet mening, og han var unnvikende når han snakket om det.»

«Hva kan det bety?» Hun kjente hjertet slå hardt og fort. Ønsket herr Berner at Philip heller skulle gjøre det godt igjen med den unge piken i Kristiania? Hun som var datter av en viktig forretningsforbindelse?

«Jeg forstår det ikke. Sist vi snakket om det, antydet han at han hadde et slags tak på din mor. Vi behøvde ikke ta hensyn til hennes mening, sa han. Nå sa han at hun kanskje har rett i at femten er litt tidlig for forlovelse.»

Hun kjente en vond tristhet bre seg i kroppen, som en tyngde. «Vil han ikke at vi skal møtes?»

«Han sa ikke noe om det. Hva kan ha skjedd? Kan han ha tatt feil når det gjelder din mor? Vært for sikker på seg selv?»

En tanke slo henne. «Mor reiser til Kristiania neste helg.»

«Alene?»

«Ja. Jeg hørte henne snakke med onkel Felix om det. Han sa at han gjerne skulle ha blitt med, men at han hadde noen viktige møter han ikke kunne avlyse.» Moren hadde faktisk ikke virket særlig ivrig etter å få ham med, men det var det ikke nødvendig å røpe.

«Så hun drar alene?»

«Ja.»

«Vet du hvilket hotell hun skal bo på?»

«Nei.»

«Prøv å finne ut hvordan hun reiser og hvor hun skal bo.»

«Hvorfor det?»

Han lo lavt. «Det ligner ikke deg å være så sen i oppfattelsen. Jeg bor i Kristiania, ikke sant? Dersom jeg vet hvilket hotell hun tar inn på, og om hun kommer med toget eller med kystruten, kan jeg følge litt med, om du forstår hva jeg mener.»

Skulle han spionere på moren? Mente han fortsatt at hun hadde en elsker? Tanken var ubehagelig.

«Du vil vel vite om hun har et eller annet på samvittigheten? Fortsatte han. «Det kan vise seg nyttig.»

«Ja, jeg skal forsøke å finne ut mer, men nå har vi snakket nok om henne.»

«Det har vi. Foreldre er kjedelige. Vi hadde hatt det bedre uten dem.» Han trakk henne inntil seg og kysset henne.

Den behagelige heten fylte henne. Det var som en svimmelhet. Han holdt hendene om hodet hennes og så henne inn i øynene. Blikket hans var svart i skumringen.

«Ingen skal få bestemme over oss,» sa han lavt. «Vi gjør som vi vil.»

Hun nikket. Ventet på flere kyss. Når hun kom tilbake fra London, var det sommer. Da kom han snart hjem fra Kristiania og ble hjemme – lenge.

Til toppen

Bøker i serien