Blikket gled mot nabobygningen. Dokka visste hvor herremannen bodde, og hun hadde også funnet ut hva han het. En dag hadde hun tatt turen inn i oppgangen der leiligheten hans lå, og lest på dørskiltet. Herr Maurits Henkel, sto det, og hun hadde sagt navnet for seg selv så mange ganger at det lød kjent og kjært for henne.
Det var en liten hemmelighet hun ikke hadde delt med noen, heller ikke Tulla. I stedet vernet hun om det som en skatt.
Leiligheten hans lå mørk, slik den hadde gjort de siste ti dagene, og den gode følelsen ble borte. I begynnelsen hadde hun håpet at han bare var bortreist en kort periode, men etter hvert som dagene gikk, innså hun at det ikke var så kortvarig likevel. Enten hadde han dratt på en lengre reise, eller så hadde han rett og slettet flyttet. Hva om hun aldri fikk se ham igjen? Hun sukket umerkelig og kjente de mørke tankene tynge.
– Hørte du om den gamle damen som bodde alene i det gule huset på hjørnet der borte? spurte Tulla og pekte ut i mørket. – Hun døde mens hun sov og ble ikke funnet på over en uke. Det er fryktelig trist. Ingen skal behøve å være så alene at de må vandre i ensomhet. Takk og lov at fru Utbøen og Torbjørn møtte hverandre igjen før det var for sent, så slapp fru Utbøen en slik skjebne.
– Ja, det var godt, sa Dokka mens tankene hennes vandret videre. Hva om noe hadde hendt med herr Maurits Henkel? Hun hadde aldri sett at han fikk besøk. Hva om han var helt alene og noe var skjedd med ham?
– Kommer du? Tulla åpnet døren inn til verkstedet og sto og ventet på henne.
– Vet du, jeg tror at jeg trenger å gå meg en rask tur og få litt frisk luft, sa Dokka. – Gå inn, du, så kommer jeg ganske snart.
– Er du sikker? Tulla så spørrende på henne. – Det er mørkt …
– Jeg er helt sikker, sa Dokka. Hun gikk før Tulla rakk å tilby seg å holde henne med selskap, og så fortet hun seg nedover gaten. Da hun var helt sikker på at Tulla ikke kom etter, gikk hun bort til oppgangen der herr Henkel bodde.
Dokka snek seg inn av døren så forsiktig og stille hun klarte. Hun følte seg som en tyv, en som ikke hadde noe der å gjøre. Men om de som bodde i gården ikke ville at noen skulle gå inn, hadde de vel låst ytterdøren? Den eneste grunnen til at hun våget seg inn, var jo også at hun var bekymret for herr Henkels ve og vel. Hva skulle det bli av verden dersom man ikke brydde seg om sine egne naboer engang?
En trapp gikk opp til andre og tredje etasje, men Dokka skulle ikke dit. Hun ble stående og se innover i gangen i første etasje, der leilighetene lå på rekke og rad. Tredje dør på venstre hånd, den som hadde vinduer som vendte inn mot gårdsplassen foran Torbjørns lille hus. Det var dit hun skulle.
Hun gikk så lydløst hun klarte innover i gangen og stanset foran herr Henkels dør. Hva skulle hun gjøre nå? Planen hadde ikke vært spesielt godt gjennomtenkt, forsto hun. Hun hevet hånden for å banke på, men senket den med det samme. Om han lå skadet, eller enda verre, inne i leiligheten, ville han uansett ikke kunne lukke opp for henne.
Hun tok et skritt nærmere, og sparket uforvarende tuppen på støvelen inn i dørbladet med et dumpt dunk. Øyeblikkelig fór hun sammen og ventet at noen skulle komme løpende og spørre hva i all verden hun hadde der å gjøre. Men ingenting skjedde, og snart rettet hun seg opp igjen.
Kanskje hun kunne høre lyder fra innsiden?
Hun la øret mot døren. Det var helt stille. Eller …?
Hun lente seg tungt mot døren i håp om å fange opp det hun trodde kunne være en lyd da støtten plutselig forsvant. Døren ble borte, og hun mistet balansen og tippet fremover. Det neste hun enset, var at hun traff gulvet med et brak. En skarp smerte skar gjennom albuen, men det merket hun knapt, for hun var ikke alene. Raskt snudde hun seg rundt og kikket opp. Bøyd over henne sto en meget forskrekket herr Maurits Henkel og så ned på henne.

Til toppen