Da det plutselig banket på døren, reiste Knut seg og gikk for å åpne. Idet han fikk øye på mannen på trappen, var det som om kroppen hans frøs til is.

"Du?" nesten hvisket han.

Mannen nikket. "Jeg regner med at jeg er ventet."

Knut visste ikke hva han skulle svare.

"Det er kaldt. Har du ikke tenkt å be meg inn?"

"Jeg ventet ikke besøk og hadde tenkt å legge meg nå," stotret Knut og stirret inn i det skjeggete ansiktet.

"Du skylder meg penger," gjentok mannen og la en hånd på skulderen hans før han dyttet ham til side.

I neste øyeblikk var pengeinnkreveren inne i gangen, og Knut kastet et langt blikk mot vinterstua. For en gangs skyld skulle han ønske at Ivar var der.

Alt han kunne få øye på var det mørke tunet og de opplyste vinduene.

Han snudde seg da pengeinnkreveren pirket ham på ryggen. "Du fyrer vel ikke for kråkene?" sa han og hadde et vemmelig smil om munnen.

Knut hadde mest lyst til å flykte, men lukket døren rolig igjen. Karen ville nok nyte at han var redd.

"Byr du på en kopp kaffe?"

Knut nikket selv om han akkurat hadde tømt ut gruten og skyllet kjelen. Dessuten ville det ta tid før kaffen ble ferdig.

Mannen tok av seg ytterjakken og satte seg på en kjøkkenstol. Hadde ikke Knut visst bedre, ville han ha trodd at karen hadde vært der før, så selvfølgelig som han tok seg til rette.

Knut skalv på hendene da han la noen vedkubber i peisen og fylte kjelen med vann. Deretter øste han oppi noen skjeer med kaffe og hengte kjelen i kroken over flammene.

"Da er det på tide å ta en prat," utbrøt mannen med ett. "Sett deg!"

Knut var så rask med å få baken nedpå stolen at han fikk vondt.

"Jeg sa til Olaug at jeg kom tilbake om en måneds tid, og her er jeg," fortsatte mannen.

"Ja, for dere har vel skrapt sammen det dere skylder nå?"

Det var som om gulvet forsvant under Knut, og han klemte fingrene om bordplaten for å holde seg oppe. "Det er mange penger."

"Vi holder på å miste tålmodigheten nå. Dere sa at dere kunne betale for dere."

Knut husket plutselig smykkene i madrassen. Han burde hatt dem nå, og han som bodde i leiligheten, var ikke en slektning, men en forbryter. Smykkene var nok tjuvegods, som pantsetteren hadde vært redd for. Kanskje noen savnet smykkene, men antagelig hadde de ikke blitt anmeldt om de hadde tatt dem med seg. I stedet hadde Holger overtalt ham til å legge smykkene tilbake. Det var dumt.

Mannens øyne var kalde, og han manglet en tann i overkjeven, så Knut, da karen tok frem en pose fra vestlommen og la innpå en pris tobakk.

En svettedråpe rant nedover Knuts tinning. Han tørket den raskt vekk. "Kom tilbake neste måned. Da har vi pengene." Ordene dirret ut av ham.

"Gi meg en grunn til at jeg skal tro på det du sier," sa mannen og var blitt mørkere i blikket.

Skjegget var svart og hodet skallet. Det var ikke enkelt å gjette alderen på folk, men han så ut som han kunne være like gammel som Ivar. Eller Elias.

"Jeg har dratt hit for å hente pengene og vil ha dem med meg i dag."

"Vi har ikke mer enn sist," jamret Knut. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få det til."

"Burde dere ikke ha tenkt på det da dere kom for å få låne?"

"Jeg er …"

Knut kom ikke lenger, for nå reiste mannen seg og plantet knyttneven i ansiktet på ham. "Kom med pengene nå. Med en gang!"

Til toppen