De la lag på lag med stein på den lille varden. Til slutt minnet den faktisk om et slags minnesmerke.
– E har noko e vil legg ved, sa Tordhild. Hun stakk en hånd i lommen, trakk opp et lite bilde av seg selv, Sivert og Johannes og stakk det inn under den øverste steinen. – Det er no oss tri, det her, far, sa hun lavt. Mali tok opp kransen sin og la den på varden uten å si noe. Da hun reiste seg, så hun at Sivert hadde tatt opp fela.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det tok lang tid før Mali sovnet. Tanken på hva som hadde vært nær ved å skje, fikk henne til å hikste. Hva var det hun hadde drevet med? Angeren sved i brystet og hun trakk bena innunder seg og la hendene foran øynene. Hvordan skulle hun forklare dette for Håvard? Ville han tro henne når hun sa at det ikke hadde skjedd noe, men at hun følte det så vanskelig at hun ikke kunne bli likevel?
Eller skulle hun bare bli? Martin hadde rett i at det ville være enklere på mange måter. Da ville hun slippe å si noe til Håvard. Det ville vært godt. Hun orket ikke tanken på at han skulle mistenke henne. Det ville bli uholdbart, tenkte hun. Det ville stadig minne henne om det hun en gang hadde gjort – da hun bedro ham.
Mali stønnet høyt og bet seg i håndbaken. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Men om hun ble . . . Det ville bli vanskelig, ikke bare for henne, men også for Martin. Mer enn tre uker til sammen med ham . . .
Omsider gled hun inn i en urolig søvn.

Mali satte seg brått opp i sengen. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde sovet. Rommet lå i mørke. Hun hadde drømt, og drømmen hadde vært så levende at hjertet fremdeles slo som en urolig, flaksende fuglevinge mot ribbena hennes.
Ruth hadde kommet til henne i drømmen. Plutselig sto hun foran henne, svært alvorlig. Hun rakte hånden ut mot henne, og Mali hadde gitt henne sin. Langsomt hadde Ruth snudd seg, og da lå tunet på Stornes foran dem. Håvard kom gående mot dem, brun og smilende, med luggen ned i pannen. Ruth hadde sluppet hånden hennes og skjøvet henne mot ham. Mali kjente ennå hvordan armene hans hadde lukket seg om henne, fornemmet fremdeles lukten av ham. Varmen fra ham. Hun kjente tårene renne og strøk en hånd over det hete ansiktet.
– Ja, Ruth, hvisket hun ut i mørket. – E skal dra heim.