Skygger fra fortiden (Heftet)

Serie: Livets lenker 27

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 27
ISBN/EAN: 9788202436148
Kategori: Romanserier
Omtale Skygger fra fortiden

Ragna Ådal dukker opp med barnet hun hevder er arving til Doktorgården. Hun forsvinner og etterlater ungen på gården. Hildegard er sykelig opptatt av den lille, og tar seg av den som om det var hennes eget barn.
Cornelius «ser» de døde. En kveld Elen sier god natt til ham, forteller han at han ser Anker og en dame som er svært sint. Elen blir forferdet da hun skjønner hvem kvinnen er.

– Kan du se ham? hvisket hun og så at han strevde med å få øynene opp.  – Du skal ikke være redd, mumlet Cornelius søvndrukken og gjespet. – De er ikke farlige. Hun svelget. De? Et drag av kulde fikk henne til å grøsse. – Er det flere, Cornelius? – De er ikke farlige, mor. De gjør deg ikke noe. Ikke engang når de er sinte. – Kjæreste Cornelius, hvisket hun, – hvem er det som er sint? – Hun, sa han med et hikst og pekte mot gulvet. – Hun? Elens stemme skalv. – Herre Jesus, hvisket hun og foldet hendene.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var blitt kveld, gården var falt til ro, og Hildegard var tilbake i bryggerhuset. Hun hadde fått et gløtt av herr Opsahl før hun gikk. Hodet hans var fremdeles bandasjert. Han husket altså ikke stort, ikke engang hvem han var. Selvfølgelig var det en lettelse, i alle fall så lenge det varte, og det var det som var problemet, for hukommelsen kunne fort komme tilbake, og selv om Elen hadde lovet å være ved hennes side, følte hun seg ikke for sikker på at det ville skje når alt kom til alt. Kunne hun stole på Elen? Lovnaden om at de to skulle stå sammen mot Ragna, var med ett endret, fordi Elen plutselig ville sikre datterens rett, men hva var viktigst? Den enkeltes rett eller gårdens fremtid?
Med ett mintes hun det første møtet med Elen. Som en stakkarslig ungpike hadde svigerinnen kommet til gårds. Nå var hun forvandlet til en stri kvinne som det ikke nyttet å snakke fornuft til. Året i Amerika hadde ikke akkurat gjort henne enklere.
 Hun sukket tungt. Hun var alene i bryggerhuset. Hun kunne sukke og skrike. Ingen ville likevel høre det. – Jeg er villig til å ofre alt, hvisket hun, – alt for at gården forblir hos oss. Hun hadde til og med overlatt værelset sitt til fru Brita og flyttet ut i bryggerhuset. Alt for gårdens skyld.
Hun så seg rundt i det simple rommet. Jo visst ofret hun seg, men fikk hun noen takk? Sakte ristet hun på hodet mens en kvelende usikkerhet bredde seg. Hvis doktoren fikk tilbake vettet og Elen brøt løftet, var hun ille ute. De var forresten ille ute uansett, og det fordi han var tilbake. Herr Opsahl var Ragnas trumfkort og sikre vitne om det kom til at barnets alder ble diskutert. Hennes eget vitnemål om at barnet umulig kunne være Ankers, ville bli satt til side når en lærd mann som doktor Opsahl inntok vitneboksen og sa henne imot.
 – Jeg kan ikke la det skje, hvisket hun og gikk til døren og smatt ut og over tunet.
Elen satte seg opp i sengen og lyttet ut i natten. En underlig følelse grep tak i henne. Noe hadde vekket henne, men hun ante ikke hva. Sakte trakk hun fellen til side og reiste seg, listet seg til vinduet og kikket ut. På tunet var det stille og ikke en sjel å se. – Gudskjelov, hvisket hun, for det de minst av alt trengte nå, var at noen kom hastende etter doktor. Du må ta et valg, hadde Sigmund sagt, og han hadde rett. Hun kunne ikke dra til noen og si nei til andre. – Jeg håper at han kvikner til, mumlet hun og tenkte på ham som lå nedenunder med bandasjert hode. Det kunne jo være at han var på bena igjen om en uke, eller to. Hun nikket iherdig. Skulle det vise seg å ta lengre tid, fikk de forsøke å få tak i en vikar. Kanskje sykehuset på Lillehammer hadde noen å sende?
 Det var en annen grunn til at hun håpet at han snart kviknet til også. Hun hadde noen spørsmål å stille ham. Hun ville vite grunnen til at han var sint på henne. Hun ville vite om det hadde sammenheng med dette hun plutselig hadde innsett, nemlig at han lignet Vera! Hildegard mistenkte Ragna og doktoren for å være gamle kjente, og så var det navnet; Ådal – Opsahl. Elen grøsset.
 – Det er for mange tilfeldigheter til at det kan være nettopp det, mumlet hun, – tilfeldig!
 Hun listet seg mot døren. Igjen plaget den underlige følelsen henne. Sakte gikk hun ut på gangen og bort til trappegelenderet og kikket ned. Det lyste der nede. Noen hadde tent vegglysestaken og glemt å slukke den, da fikk hun gå ned og gjøre det.
 Idet hun skred ned trappen, hørte hun det igjen. Det kom lyder fra doktorens værelse. Antagelig var han våken og fortumlet.
 Hun fortet seg ned. Det var ikke talglyset i veggstaken som brant, så hun nå. Det svake lyset kom fra doktorens dør, som sto på gløtt. Elen stanset og sto som forstenet. For gjennom glipen i døren så hun Hildegard. Hva gjorde hun inne på doktorens værelse? I den friske hånden holdt svigerinnen en pute som hun dyttet over doktorens ansikt. Elen slo døren opp med en slik fart at det lød et brak da den smalt i veggen.
 – Hva er det du gjør? ropte hun og nappet puten vekk fra doktoren, som kavet med armene. – Kom deg ut, hveste hun til Hildegard, som sakte rygget ut av værelset og forsvant i en fart.
 Sakte vendte hun seg mot herr Opsahl, som fortumlet skjøv seg opp i sengen.
 – Går det bra med Dem?
 Han kremtet og hostet et par ganger, så stirret han undrende på henne.
 – Det var som om jeg ikke fikk puste, hvisket han.
 – Det går bra nå, sa hun med skjelvende stemme. – Legg Dem ned igjen og sov, så skal De se at alt er bedre i morgen.
 – Hva var det som skjedde?
 Hun tittet nervøst på ham mens tankene spant. Fort forsøkte hun å sette seg inn i hvordan han hadde våknet i et stummende mørke, mens puten ble klemt mot ansiktet. Antagelig hadde panikken tatt ham. Kanskje hadde han ikke engang forstått at Hildegard var der.
 – De … De hadde et slags anfall, herr Opsahl.
 – Anfall?
 – Ja, De … Med ett begynte hun å skjelve, for hun innså at hun hadde kommet i siste liten. Hvis hun ikke hadde gått ned, ville det skjedd intet mindre enn en katastrofe.
 – De fektet med armene. Det så ut som om De slet med å puste.
 Han sank tilbake på puten. – Sliter jeg med pustebesvær?
 Elen plukket nervøst på tommelfingerneglen. – De gjør kanskje det.
 – Nei!
 – Nei? Hun skottet nervøst på ham. Noe nytt hadde kommet i øynene hans.
 – Neimen om jeg gjør. Mitt navn er Frederik Opsahl, og jeg har aldri lidd av pustebesvær!

Til toppen

Andre utgaver

Skygger fra fortiden
Bokmål Ebok 2014
Skygger fra fortiden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Bøker i serien